- Det er så vakkert at man nesten besvimer

Liza Marklund har solgt 23 millioner eksemplarer av krimserien om Annika Bengtzon. Nå er den svenske suksessforfatteren tilbake med en storslagen og eksotisk kjærlighetsroman.

Perlefarmen byr på utsøkt spenning i et raffinert spill om verdensøkonomien, men starter på en av verdens mest avsidesliggende steder – øya Manihiki i det sørlige Stillehavet. Hvordan fant du dette stedet og hva var det med den fredelige atollen som fascinerte deg?

Cook-øyene er et utrolig spesielt sted. Øygruppen ligger midt i Stillehavet, det er så vakkert at man nesten besvimer. Tenk deg paradiset og så litt til. Jeg og familien min har veldig gode venner på hovedøya Rarotonga, i byen Matavera, som er opphavet til etternavnet til hovedpersonen i boka, Kiona. For 17 år siden møte jeg familien Karaponga, som driver en perlefarm på Manihiki, og jeg har hatt lyst til å dra og hilse på dem siden det. I februar 2017 kom jeg meg endelig dit og det var enda heftigere enn jeg hadde trodd. Jeg bodde hjemme hos familien over verkstedet deres. (Det som er Kiaras rom i romanen.)

Liza+Marklund.jpg
Cook-øyene er et utrolig spesielt sted. Øygruppen ligger midt i Stillehavet, det er så vakkert at man nesten besvimer.
Perlefarmen    er en storslått beretning som handler om menneskers søken etter mening og sammenheng, om globaliseringens kostnad og hva vi egentlig er villig til å gjøre for dem vi elsker.    Les mer

Perlefarmen er en storslått beretning som handler om menneskers søken etter mening og sammenheng, om globaliseringens kostnad og hva vi egentlig er villig til å gjøre for dem vi elsker.
Les mer

I sentrum for handlingen står altså Kiona, en ung kvinne som forlater Cook-øyene for første gang i sitt liv for å finne ut hva som har skjedd med hennes forsvunne mann. Du skriver om henne i jeg-form og Perlefarmen blir virkelig Kionas fortelling som også handler om hvordan hun utvikles som menneske. Hvor mye påvirket jeg-formen historien – og hadde det blitt den samme historien om den ble skrevet i tredje person?

Jeg begynte faktisk å skrive romanen i tredje person, men det fungerte ikke i det hele tatt. Miljøet på Manihiki er så annerledes og jeg fikk liksom ikke grep på teksten. Man bare gled rundt i handlingen uten å føle noe eller forstå. I arbeidet med denne boken har jeg samarbeidet litt med svigersønnen min, Ronnie Sandahl, som er manusforfatter og filmregissør. Det var han som foreslo at jeg skulle prøve første person og det satt som et skudd. Kionas stemme kom frem akkurat slik jeg har hørt den i hodet helt siden første gang vi møttes.

Hvordan vokser en slik historie frem? Hva er startskuddet for skriveprosessen og er det noe spesielt som bærer boken fremover?

Kiona kom til meg på landeveien mellom Matavera og Ngatangiia i desember 2003. Det var et par måneder etter at Anna Lindh, som var en god venninne av meg, hadde blitt drept. Sorgen etter Anna var fortsatt rå og ubearbeidet og kanskje var det derfor tankene mine vandret mot en historie rundt vemod, ensomhet og menneskenes forutsetninger der på landeveien. Faktum er at jeg gikk og gikk og jeg stoppet ikke før hele historien var ferdig inne i hodet mitt. Da var jeg kommet så langt at jeg ble nødt til å ta bussen tilbake. På den tiden var det ikke Internett på Rarotonga, bortsett fra på telegrafstasjonen inne i hovedstaden Avarua. Der logget jeg meg inn og sendte en tre sider lang mail til forleggeren min, Ann-Marie Skarp, med synopsis på hele historien. Siden tok det altså 15 år å skrive romanen, for det kom andre ting mellom.

På den tiden var det ikke Internett på Rarotonga, bortsett fra på telegrafstasjonen inne i hovedstaden Avarua. Der logget jeg meg inn og sendte en tre sider lang mail til forleggeren min, Ann-Marie Skarp, med synopsis på hele historien. Siden tok det altså 15 år å skrive romanen

Stedene rundt omkring i verden som Kiona besøker er veldig levende beskrevet. Vi har forstått det slik at du har et personlig forhold til flere av dem – på hvilken måte?

Hahah, ja. Kiona legger ut på en reise over fire kontinenter og jeg har gjort det lett for meg selv. Hun bor uten unntak på steder hvor jeg selv har bodd.

Hvilke øyeblikk er de lykkeligste for deg i løpet av skriveprosessen?

Når researchen er gjort, fortellerstemmen sitter og jeg får leve i mitt eget univers. Særlig i dette tilfellet – jeg elsket å skrive denne boken. Det er nesten en sorg at det slutt.

Marklund_Liza_fmfglnmxo8.jpg

Liza Marklund (f. 1962) har arbeidet som journalist siden 1985 og var i perioden 2004 - 2015 UNICEF-ambassadør. I dag er hun forfatter på heltid. Den bestselgende krimserien hennes om Annika Bengtzon teller elleve bøker og er oversatt til 40 språk.