- Da jeg begynte å lese om invasjonen av Oslo, så gråt jeg

Hvilken farge var det egentlig på blendingsgardiner? Hvor kaldt var det i Oslo i desember 1940? Hvordan er det å gå gjennom en helt mørklagt by? Victoria Bø har saumfart Nasjonalbiblioteket, bladd i nyhetsarkiver, hørt opptak av radiosendinger, gløttet på teaterhistorie, medisinsk historie og snakket med tidsvitner i sitt arbeid med romanen Jeg vet meg et land.

Hvordan fikk du ideen til denne romanen?

Victoria Bø (f. 1972) er født i Oslo og oppvokst i Fredrikstad. Hun har gitt ut sju bøker og er nå aktuell med den historiske romanen    Jeg vet meg et land   .

Victoria Bø (f. 1972) er født i Oslo og oppvokst i Fredrikstad. Hun har gitt ut sju bøker og er nå aktuell med den historiske romanen Jeg vet meg et land.

Den første ideen til denne boken dukket opp for snart seks år siden. Jeg var på en gammel prestgård på sørvestlandet. Stedet hadde på et vis alle disse historiene å fortelle om folk som hadde bodd der. Det var tungt  tømmer i veggene og gulv som knaket og man dekket fortsatt bordet med gammelt slitt sølvtøy. Det var et sted som vitnet om levd liv i nærhet til kirka.

Og da bare strømmet det på med ideer. Jeg fikk det første glimtet av en mulig vinterfortelling om en ung kar som reiser fra byen til bygda og som møter både medisinske og menneskelige mysterier og medgang og motgang. Nå har det blitt boken om Eilif A. Abelsens livshistorie slik den utspiller seg de første årene under andre verdenskrig.   

Hvorfor ville du skrive akkurat denne historien?

Michelangelo lagde en gruppe skulpturer som kalles Slavene eller Fangene og han sa at han betraktet det som sin oppgave å slippe skulpturene fri fra formen de var fanget i, altså ut av marmoren.

Det tenker jeg på noen ganger, det føles ikke alltid som jeg velger en historie, men heller som historien kommer til meg, uklar og utydelig i begynnelsen, jeg må hugge den løs fra masse annet stoff, finne formen på den.

Hvis jeg skal si noe enklere rundt dette så må det være at jeg oppdaget at jeg ville skrive om et vanlig menneskes strev med valg og liv under krigen. Jeg skriver fiksjon, men jeg ville skape et så sant bilde jeg greide av hvordan det kunne ha vært å være vanlig menneske, ha noen lengsler om å våge å stå i motstandskampen, men ikke vite måten å gjøre det på. Eilif som er hovedperson i boka er en mager og lungesyk musiker, han er ikke noen tøff motstandsfyr med masse kontakter i London og sprengstoff på innerlomma. Men han har en fryktsom og bestemt vilje til å våge.  

Det føles ikke alltid som jeg velger en historie, men heller som historien kommer til meg, uklar og utydelig i begynnelsen, jeg må hugge den løs fra masse annet stoff, finne formen på den.
Jeg vet meg et land  er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger.   Les mer

Jeg vet meg et land er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger. Les mer

Hva slags research gjorde du i forkant?

Nasjonalbiblioteket er et skattkammer. Jeg har bladd i gamle nyhetsarkiver, jeg har lest Aftenposten fra 1940, jeg har hørt opptak av radiosendinger fra London til Norge under krigen, gløttet på teaterhistorie og medisinsk historie. Dessuten snakket jeg med mange tidsvitner, de som fortsatt har historier å fortelle fra krigen og vet hvordan vinden blåste gjennom vinterklærne i de kalde desemberdagene dengang. Gullstøv for en forfatter!

Hva er det med Norge under 2. verdenskrig som fascinerer deg?

Alt. Jeg er oppvokst med at det fantes fortellinger fra krigen i familien. Det var mystiske, halvkvedede viser som jeg lyttet til som liten. Farfar hadde ulovlig radio, farmor hjalp motstandfolk med mat, mormor nektet å melde seg inn i det nazistiske lærerforbundet.  Da jeg begynte å lese om invasjonen av Oslo, så gråt jeg. Oslo er min by, det var så fremmed og trist å forestille seg Oslo okkupert og tyske tropper på Karl Johan. Frem fra boksidene kom det fortellinger om luftvernskyts som drønnet fra Ekeberg 9 april, all forvirringen, alle misforståelsene, og så motstandskamp og tortur og død, ihvertfall for noen. Det kunne ha vært oss som lever i dag, hvordan ville vi ha reagert?

Da jeg begynte å lese om invasjonen av Oslo så gråt jeg. Oslo er min by, det var så fremmed og trist å forestille seg Oslo okkupert og tyske tropper på Karl Johan.

Hvordan jobbet du frem fortellingen?

Hardt arbeid, mer hardt arbeid, research og temmelig mye kaffe!

Hva slags utfordringer støtte du på underveis?

Tja, hvilken farge var det egentlig på blendingsgardiner? Hvor kaldt var det i Oslo i desember 1940? Hvordan er det å gå gjennom en helt mørklagt by? Hvordan var postgangen til bygdene under krigen? Hva slags pianostykke ville en musikkpedagog ha spilt firhendig med en ung elev på Musikkkonservatoriet vinteren 1940? Alle disse kolorittdetaljene fra krigen… det var utfordrende. Og så det vanlige skrivearbeidet da, det å forme historien, forme personene, holde ut til teksten er ferdig, tåle redaktørens og andres endringsforslag, gjøre språkvask og korrekturjobben og bite negler i jeg-venter-på-lanseringen perioden.

Hva slags pianostykke ville en musikkpedagog ha spilt firhendig med en ung elev på Musikkkonservatoriet vinteren 1940? Alle disse kolorittdetaljene fra krigen… det var utfordrende

Hvorfor valgte du en mannlig hovedperson?  

Fordi det var slik ideen kom til meg.

Hvor hentet du inspirasjon til Eilif fra?

Livet. Og litteraturen. Og fotografier. Unge ansikter fra førtitallet fascinerer meg. Hvem var de? Hva slags liv levde de? Det finnes jo få svar. Men det usagte, det mystiske levde livet, det livet som var og som er borte i dag, det inspirerte meg til å skrive frem fortellingen om Eilif.

Hvordan var det å skrive ut fra en ung manns perspektiv?

Interessant. Eilif er jo på sitt vis en kunstner. Det kunne jeg identifisere meg med på tvers av kjønn og tid. Men jeg kan jo ikke vite hvordan det er å være mann, så jeg inviterte flere menn til lese gjennom teksten nettopp med fokus på dette. Jeg fikk veldig få forslag til endringer. Kanskje er ikke dette med kjønn så avgjørende?  

Jeg inviterte flere menn til lese gjennom teksten nettopp med fokus på dette. Jeg fikk veldig få forslag til endringer. Kanskje er ikke dette med kjønn så avgjørende?  

Eilif jobber som organist. Hva slags forhold har du selv til kirken – og til musikk?

Kirken er viktig for meg. Jeg er ikke alltid enig i alle kirkepolitiske ting, men den kristne troen er viktig for meg. Og kirken er et sted jeg kan møte Gud, få påfyll til tro og tanke. Musikk er jeg passe blank på, måtte snakke med både en og to og tre musikere da jeg gjorde research til boka. For ikke å snakke om orgler. Hvordan stemmer man et orgel? Heldigvis er det folk som kan alt om alt. Jeg har hatt så stor glede av fagfolk som velvillig har svart på mine mange spørsmål.

Handlingen utspiller i Oslo og Valdres. Hvorfor akkurat disse to stedene?

By og land-aksen er sentral i norsk historie. Og min egen slekt. Mine foreldre kom til Oslo fra nettopp Valdres og vi har i alle år hatt en sterk tilknytning til landet selv om vi har bodd i byen. Så det er en del av mitt liv og kanskje derfor en viktig del av Eilifs historie? Selv om jeg skriver fiksjon så er det jo alltid noe av mitt eget liv som på ulike måter filtreres inn I teksten. 

Hva var det morsomste med å skrive denne boka?

Alt. Jeg har en sterk lidenskap for tekstjobbing, det å få forme teksten, gå i nærkamp med setninger, finne den rette formuleringen, skape karakterer og settinger. Jeg har det best når jeg jobber med bøker!

Hva skal din neste bok handle om?

Det pusler jeg med å finne ut av. Spør meg om et års tid.

Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?

Pass. Misunner sjelden andres livsverk. Ibsen hadde helt rett, man kan kanskje falle for andres livsverk, men skal man fortsette å leve et godt liv må man leve for sitt eget.  

Hvem er din favorittforfatter?

Har mange. Blant norske samtidsforfattere så har jeg stor glede av Lars Myttings bøker og Roy Jacobsens Helgelandskysten-trilogi. Martin Teslis fabulerende debutbok fra i fjor var også god lesing. Vigdis Hjorths romaner har ellers en uoppslitelig energi og friske miljøskildringer, så hennes bøker leser jeg gjerne. Av utenlandske; jeg liker de gode historiefortellerne, for eksempel Orhan Pamuk og Alice Munro.

Hva gjør du når du ikke skriver?

Reiser, padler kajakk, sykler, går på ski, går i kirka, kaffelattedrikker på kafe. Og så er det hverdagen da, det som fyller den av smått og stort tar jo mest plass i tilværelsen.

jeg vet meg et land2.png