Svenske tilstander

David Lie er førstemann ut i det nye bokåret 2019. I begynnelsen av januar kommer han med Festningsverket – en heftig samtidsroman om kultur og natur, om støy, kaos og blodsbånd. Vi møter en norsk småbarnsfar med kraftig angst som opplever «svenske tilstander» på kroppen i en belastet bydel i Göteborg.

Hvordan fikk du ideen til denne romanen?

 David Lie (f. 1977) debuterte i 2013 med romanen Absolutt presens. Festningsverket er hans andre utgivelse. Foto: Soraya Mirgalou

David Lie (f. 1977) debuterte i 2013 med romanen Absolutt presens. Festningsverket er hans andre utgivelse. Foto: Soraya Mirgalou

Dette er i bunn og grunn en eksistensialistisk roman, så for å si det litt fjongt var det tilværelsen som satte meg på sporet av idéen, før årevis med fåfengt skriving omsider brakte meg til en forestilling om hvordan den kunne bli en episk fortelling. Her skulle støy vise seg å bli nøkkelen, nærmere bestemt en spesifikk boremaskinmodell, som man kan si at jeg på et tidspunkt stiftet et ufrivillig bekjentskap med.

Når denne kjernen var på plass, var det bare å skrive noen år til, mens jeg sirklet inn det jeg egentlig ville at boken skulle handle om, som var noe veldig enkelt, men like fullt dramatisk. I dette arbeidet var det viktig for meg ikke å henfalle til det passive og stillestående, som vel er det som kjennetegner eksistensialistiske romaner, og som kan gjøre dem kjedelige som litterære verker. Ta Kvalmen av Sartre for eksempel, den som forteller meg at den romanen ikke er kjedelig, den lyver. Så jeg ville ha litt mer fart enn det, da.

Hvorfor ville du skrive akkurat denne historien?

 Göteborg, 2014. En bydel lammes av en eskalerende gjengkrig. Barn holdes inne, unge menn dør, politiet har spilt fallitt, en storaktør i boligbransjen totalrenoverer i gentrifiseringens og profittens navn.  Les mer

Göteborg, 2014. En bydel lammes av en eskalerende gjengkrig. Barn holdes inne, unge menn dør, politiet har spilt fallitt, en storaktør i boligbransjen totalrenoverer i gentrifiseringens og profittens navn. Les mer

Egentlig ville jeg det ikke. Etter den forrige romanen, som var kompromissløs og aggressiv, for ikke å si hatsk, prøvde jeg å skrive noe lett og trivelig, eller i det minste noe kort, men til slutt ble dette støy-opplegget rett og slett så påtrengende at jeg måtte få det ut av verden først. Dessuten syntes jeg idéen var god, da den endelig var ferdig kokt, mye bedre enn alt annet jeg hadde kommet på, og ikke minst lot den meg være tro mot min litterære stemme.

I hvilken grad er dette en selvbiografisk roman?

En ganske stor grad, må jeg jo si. Men nå var den første romanen min også selvbiografisk, uten at særlig mange lesere egentlig forsto såpass (tror jeg), så man bør kanskje holde tunga litt rett i munnen når man leser også denne nye fortellingen.

Hva slags utfordringer ser du ved den såkalte virkelighetslitteraturen?

Bortsett fra at den ofte er dørgende kjedelig og blottet for humør, er selvsagt pårørende en problemstilling – eller ikke, det beror jeg jo på den enkelte. Selv er jeg ikke blant dem som står på barrikadene for kunstens absolutte uavhengighet, og jeg ser det ikke nødvendigvis som et tap å ta litt hensyn til andre. Når det er sagt, er jeg ikke for sensur heller, så klart, og når jeg tenker meg om, kan det nok være at jeg får en del av nettopp denne typen trøbbel på grunn av denne romanen. Men den tid, den sorg.

Selv er jeg ikke blant dem som står på barrikadene for kunstens absolutte uavhengighet, og jeg ser det ikke nødvendigvis som et tap å ta litt hensyn til andre.

Festningsverket omhandler blant annet «svenske tilstander». Hva slags forhold har du til Sverige?

Jeg bor og jobber her, og har svensk samboer og halvsvenske barn, så dette er hjemme for meg. Om det rettferdiggjør min litterære behandling av «svenske tilstander» i Festningsverket, må bli opp til andre å bedømme, men faktum er nå engang at jeg i flere år befant meg i nettopp «svenske tilstander», da jeg bodde i Biskopsgården, en svært belastet bydel i Göteborg. Rett nok var jeg en utenforstående når det kom til stykket, med både en plan om, og en mulighet til å flytte så fort sjansen bød seg, men så var da også nettopp det min innfallsvinkel i skrivingen av denne delen av boken. Og for å si det slik, det er diskutabelt om min protagonist kommer seg fra det med æren i behold.

Hva er, etter din mening, den største forskjellen på Sverige og Norge? Og hva er det beste og verste med de to landene?

Dette bærer henimot raljering, er jeg redd, og generalisering.

Kort sagt: Sverige har kommet ett, kanskje to hakk lenger enn Norge i sin sivilisatoriske utvikling. Det er for all del et folkedyp i Sverige også, og det er mørkt, flekkevis stappfullt av f.eks. nazister, men i det store og hele har man kommer litt lenger. Man blir ikke like sint av ikke å få lov til å si «neger» lenger, man aksepterer i større grad at #metoo har noe for seg, og at hen faktisk ikke er ment som en personlig fornærmelse mot en selv, og til og med kan være en ressurs rent språklig sett, og man elsker å stå i kø, og så videre, og ikke minst tar man imot uhorvelig mange innvandrere, mange, mange flere enn Norge. Riktignok klarer man ikke å ta seg av disse, langt mindre faktisk integrere dem, men man har i det minste en slags vilje. Og selv om det på ingen måte er bra nok, er det bedre enn uvilje, mener nå jeg.

Når det er sagt, har jeg aldri likt å bo i Sverige, kanskje fordi jeg er nettopp norsk. Det tar tid å lære seg å stå i kø, og ikke gå på rødt selv om det ikke er en bil i sikte. Dessuten er ikke godt brød å oppdrive her. Svensker forakter faktisk brødmat, og folk som liker å ete det. Og dette, det er et fint bilde på svenskers generelle holdning til nordmenn, som jeg faktisk tror mange ikke er helt klar over: Svenskene ser ned på dere, på en overbærende klappe på hodet-måte. Seriøst, altså, de tar deg ikke på alvor, samme hva du prater om.

det er et fint bilde på svenskers generelle holdning til nordmenn, en holdning jeg tror mange nordmenn faktisk ikke er helt klar over: Svenskene ser ned på dere, på en overbærende klappe på hodet-måte.

Når det gjelder best og verst, kan man si det slik at det beste med Sverige er den generelle viljen – i alle fall hos (brorparten) av det vi kan kalle «offentligheten» – til å gjøre det rette, mens det verste er den snevre og fordømmende holdningen som tidvis kommer i kjølvannet, og i verste fall – anskueliggjort i sporadiske og hårreisende episoder på radio og TV – hindringen av en åpen diskurs. Svensker lider dessuten under vrangforestillingen om at de er «en del av Europa», mens man ikke trenger å reise lenger enn til Danmark for finne den samme forakten rettet mot seg som den man selv retter mot Norge.

For Norges del er det mest prangende minuset nettopp den selvgodheten de beskyldes for av svenskene, og i den sammenheng fremmedfrykten, og oljen, med alt hva den innebærer av mani og selvvalgt blindhet og hykleri, mens det beste er friskusmentaliteten, turgåingen og så videre, med andre ord det svenskene ler overbærende på grunn av, samt en generell, skjødesløs mañana-holdning, som på tross av sine mange åpenbart problematiske konsekvenser (igjen: olje), ofte er ganske sjarmerende.

...det beste er friskusmentaliteten, turgåingen og så videre, med andre ord det svenskene ler overbærende på grunn av

Du er vokst opp på Løten i Hedmark – mens barna dine vokser opp i Gøteborg. Hva tenker du om det?

Jeg bodde på Løten fra jeg var fire til jeg var atten. Deretter bodde jeg på Hamar i et års tid, så i Oslo i cirka femten, og nå har jeg bodd her i Göteborg i rundt sju, hvor barna mine vokser opp, som du sier. Her har de det helt fint. Til forskjell fra meg, på Hedemarken for trettifem år siden, har de venner i alle farger, varm barnehage- og skolemat hver dag, og et trygt og rimelig hjem i et boligmarked som ikke helt og holdent er overrakt til private, kapitalistiske interesser. Akkurat den pinen er på god vei her også, så klart, men foreløpig greier svenskene seg marginalt bedre på dette området enn hva nordmennene gjør.

Hvordan har det vært å skrive denne romanen med småbarn i huset?

Mildt sagt utfordrende.

Hva skal din neste roman handle om?

Det vet jeg ikke. Jeg flommer over av ferske idéer, og de er helt forferdelige alle sammen. Så kanskje jeg bare skulle skrive del to av sagaen om Hans Frederik Hærredsvaagen – tiden vil vise!

Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?

straahlbox.jpg

Straahlbox, tror jeg. Jeg er ingen tilhenger av krigsmetaforer, men å lese Thure Erik Lund er som å være i en slags krigstilstand. Man føler seg angrepet og utestengt, men man vil inn, og man nekter å gi seg. Det er en suksess for både forfatter og leser.

American Psycho skulle man jo også ha skrevet, så klart. For et kjør!

David Lie (f. 1977) er opprinnelig fra Løten i Hedmark, men er nå bosatt i Sverige. Han debuterte i 2013 med romanen Absolutt presens. Festningsverket er hans andre bok.