- Jeg har landet på at folk flest er idioter

Metropolitan Police-etterforsker Emily Baxter er like misantropisk som hun var i Filledokka - og denne gangen har hun fått med seg CIAs mest godterisultne spesialagent, den tilsynelatende likegyldige Damien Rouche. Mellom en endeløs rekke spektakulære mord sørger de for å fylle Åte med en god porsjon bekmørk humor. I smakebitene under kan du stifte bekjentskap med Daniel Coles nye radarpar!

  Daniel Cole  underholdt en hel verden med debuten   Filledokka   - som også ble en av fjorårets store leserfavoritter her til lands. Oppfølgeren   Åte     gjentar suksessoppskriften; glimrende karakterer, bekmørk britisk humor, høyt tempo og en serie spektakulære mord.  Les mer

Daniel Cole underholdt en hel verden med debuten Filledokka - som også ble en av fjorårets store leserfavoritter her til lands. Oppfølgeren Åte gjentar suksessoppskriften; glimrende karakterer, bekmørk britisk humor, høyt tempo og en serie spektakulære mord. Les mer

Smakebiter fra Daniel Coles Åte (oversatt av John Erik Frydenlund)

Lite imponert #1: Baxter møter sin nye sjef, politimesteren i Scotland Yard
Den kjekke mannen var solariumsbrun. En frodig, sølvfarget hårmanke og et lubbent Breitling-armbåndsur bidro også til inntrykket av en mann som var altfor velstående til å belemre seg med betalt arbeid, ut over en forretningslunsj eller en konferanse i belevne omgivelser nå og da. Han satte opp et vinnende «stem-på-meg»-smil, et smil som tydeligvis hadde gitt resultater.
Han og Baxter håndhilste.
«Gratulerer,» sa Baxter og slapp hånden hans. «Jeg trodde faktisk du var politimester allerede, jeg.»
Vanita lo anstrengt.
«Christian kommer fra Orgkrim og spesialoperasjoner og …»
«Jeg trenger ikke hele livshistorien hans,» avbrøt Baxter.
«Beklager, ikke vondt ment,» sa hun til Bellamy.
«Alt i orden,» sa han og smilte. «For å gjøre en lang historie kort, så har jeg bare vikariert som politimester.»
Baxter kikket på klokka. «Og jeg har bare vikariert som interessert. Så om dere vil ha meg unnskyldt …»
Politimesteren lo hjertelig.

Baxter viser omsorg for Rouche
Hun ristet av seg minnebildet, gikk mot senga og slengte til ham økonomiposen med Cadbury-godteri hun hadde kjøpt med seg fra kiosken i resepsjonen. Det var en rørende gest, litt skadelidende av de begrensede bevegelsesmulighetene for armene hans, og smerteskriket da posen landet midt på de blodige bandasjene.

Det var en rørende gest, litt skadelidende av de begrensede bevegelsesmulighetene for armene hans, og smerteskriket da posen landet midt på de blodige bandasjene.

Navneforvirring #1: Uttalen på navnet til CIA-agent Rouche byr på problener
«Er alle på plass?» spurte Lennox meningsløst, ettersom hun jo så at flere måtte stå bak en vegg. «Bra. Til de av dere som ennå ikke har fått dem presentert: Dette er overbetjent Baxter fra Metropolitan Police, og dette er spesialagent Roooch fra CIA.»
«Rouche,» rettet Rouche.
«Ruch?» Lennox gjorde et nytt forsøk.
«Jeg trodde det uttaltes som Roach?» sa en muskuløs fyr midt på første rad.
«Nei,» sa Rouche forbløffet fordi a) mannen trodde han var så idiot at han ikke klarte å uttale sitt eget navn, og b) flere andre av tilhørerne kom med egne forsøk på å uttale etternavnet hans, i et eneste surr av misforståelser:
«Rooze?»
«Roze?»
«Rooshy?»
«Rouche,» rettet Rouche høflig, nok en gang.
«Naboen min uttaler det i hvert fall Roach,» insisterte mannen på første rad.
«Muligens fordi vedkommende heter Roach?» foreslo Rouche.
«Han heter Rouche,» sa Curtis til forsamlingen.
«Som i ‘whoosh’.»
«OK, OK, det holder!» ropte Lennox over surret. «Kan vi vennligst komme tilbake til saken. Stille! Ordet er ditt, agent … Rouche.»

Baxter snor seg unna konsekvensene av trafikkuhell
«Stikker du disse i hanskerommet?» sa Baxter og rakte Rouche en bunke med Mets-visittkortet hun hadde gitt syklisten. Rouche tok imot, før han tidde litt.
«Du er klar over at det er Vanitas navn som står her?» spurte han.
Baxter glodde på ham som om han var idiot.
Rouche ventet fortsatt på et svar.
«Jeg kan virkelig ikke pådra meg flere forsikringskrav,» sa hun. «Jeg fikk den siste advarselen fra transportseksjonen for omtrent elleve uhell siden. Jeg skal få trykket opp noen kort med Finlay Shaws navn på, ved anledning. ‘Finlay’ kan jo være et jentenavn, kan det ikke?»
«Det kan det aldeles ikke,» svarte Rouche.
«Det synes nå jeg. Det er helt perfekt,» forsikret Baxter.
«Finlay har jo pensjonert seg, så det gjør ikke noe for ham.»

Sannhetens ord #1: Baxter blir intervjuet av amerikansk presse
«Overbetjent,» gjentok kvinnen, med det mest falske smilet Baxter noensinne hadde vært så uheldig å bli utsatt for, «hva kan du fortelle om det vi ser bak oss her, hvilke ledetråder følger dere nå?»
Hun slo ut med hånden mot vraket og elendigheten med en påtatt trist mine, som om mulig var enda mindre overbevisende enn grimasen av et smil. Kameramannen siktet seg inn på Baxter.
«Tja,» sukket Baxter og forsøkte overhodet ikke å skjule sin avsmak. «Jeg skulle visst etterforske drapet på en politimann, mens jeg i stedet, av grunner jeg ikke helt skjønner, blir stilt opp her som en idiot for å snakke med deg.»

To CIA-agenter utgir seg for å være britiske håndverkere
«Gikk jo sabla greit, det der, hæ?» gliste Chases kollega, hellig overbevist, som amerikanere flest, om at alle engelskmenn snakker som om de var skorsteinsfeieren til Mary Poppins.
«Vi trenger en pint – eller ei bøtte te, vel?» foreslo Chase, kvalte en rap og klappet seg på magen, skuespiller til fingerspissene. De pakket plystrende sammen verktøyet og subbet ut til varebilen igjen.

Forutintatt
Curtis’ etterfølger reiste seg. Baxter hadde allerede bestemt seg for å hate ham, av prinsipp, så det gledet henne å oppdage at det også var fullstendig berettiget. Chase vandret rundt på kontoret iført halvparten av sikkerhetsutrustningen sin, uten noen annen begripelig grunn enn at han syntes det så tøft ut.

Baxter frykter at hun kan bli utsatt for en klem
«OK. Takk for at du forteller meg det, i hvert fall,» smilte Baxter. Det var altfor krevende å snakke om slikt når hun bare hadde bh oventil. Hun ville bare at det skulle ta slutt.
«Jeg tror jeg skal komme meg i …,» sa hun og veivet med hånden mot dusjen.
«Det skal du virkelig få lov til,» sa Curtis og reiste seg.
Baxter fryktet at hun ville forsøke å gi henne en klem på vei ut, men slapp med skrekken.
«Vi er jo et team, ikke sant?» sa Curtis med et smil.
«Ja visst er vi det,» svarte Baxter og smelte igjen døra rett for ansiktet på henne.

Lite imponert #2: Baxter får besøk fra FBI
Hun håndhilste på Curtis uten å reise seg mens Vanita presenterte sin andre gjest, som virket mer interessert i det skamferte arkivskapet enn i å bli presentert.
«Og dette er spesialagent …»
«Hvor spesielle kan de egentlig være når hele to av dem befinner seg på min ynkelige lille imitasjon av et kontor?»

Baxter gjør et unntak og trekker på smilebåndet
«Men som dere vet, så fikk han ikke gjort seg ferdig. Morderen var i ferd med å surre venstrearmen til den ytterste kabelen da han mistet fotfestet, gikk tvers gjennom isen og druknet,» forklarte Rouche.
«Sikkert til hans store ergrelse.»
Det uærbødige i hvordan Rouche trivialiserte drapsmannens dødelige fall, kom litt brått på Baxter, og hun måtte smile, til tross for det ellers dårlige humøret

Rouche er ærlig med forsvarsadvoktaten
«Hvem betaler for dine tjenester? Og hvordan?»
«Dette er i hvert fall ikke relevant.»
«Det aner meg at du ikke er direkte billig,» fortsatte Rouche. «Selveste teflonkongen, for de som er søkkrike nok til at dritten ikke trenger å feste seg til dem.» Ritcher smilte og lente seg tilbake. Rouche fortsatte.
«Du får ha meg tilgitt at jeg finner det en anelse påfallende at en deltidsterapeut med litt for mye fritid, kledd i loslitt dress, tar seg råd til å hyre en rådyr teflon…»
Alle så uforstående ut.
«…legger,» fortsatte Rouche, «bare for å svare på noen enkle spørsmål, noe han fram til nå ikke hadde kunnet gjøre, fordi han og familien hans hadde gått i dekning.»
«Fantes det et spørsmål der inne, blant alle fornærmelsene og de kronglete resonnementene?» spurte Ritcher.
«Spørsmål kommer vi så langt ikke med,» svarte Rouche,
«ettersom du ikke besvarer dem. Men jeg kan fortelle litt.»

«Det aner meg at du ikke er direkte billig,» fortsatte Rouche. «Selveste teflonkongen, for de som er søkkrike nok til at dritten ikke trenger å feste seg til dem.

Sannhetens ord #1: Baxter i avhør med FBI
«Jeg har landet på at folk flest er idioter,» begynte hun.
«Og veldig mange lider av en vrangforestilling om at det finnes en sammenheng mellom grenseløs naivitet og et pålitelig moralsk kompass. Jeg var bare ute etter lønnsforhøyelsen, jeg.»
Sinclair ristet på hodet i avsky, som om han ikke trodde sine egne ører.
«Så du løy, altså? Det styrker vel ikke akkurat poenget ditt om et pålitelig moralsk kompass, eller hva?»
Han smilte stramt og gjorde flere notater.
Baxter trakk på skuldrene.
«Nei, men det sier jææævlig mye om grenseløs naivitet.»

Sannhetens ord #2: Baxter til sin tidligere kollega, og eneste venn, Edmunds. 
«Har du noen gang lagt merke til at når du juger, så renner det helt utrolig mye skit ut av deg?» sa Baxter og nikket svakt for seg selv.
«Du har ingen venner i Homicide. Alle hater deg.»
«Au da,» sa Edmunds. «Nei vel, så har jeg ingen venner der – men det har Finlay. Han skjønte også at noe var på gang.»
«Men i schwarte – du har ikke dratt Finlay inn i dette??»
Edmunds så en smule skyldbetynget ut. «Han prøver å finne et sted å parkere.»
«Herregud.»
«Men hvorfor sitter vi her, egentlig?» sa Edmunds muntert.
Det lød rasling fra baksetet.
«FBI har stengt oss ute,» sa Rouche gjennom en munnfull med Jaffa-kjeks. «Vi trenger å vite hva som foregår der inne, men de har vist bort Baxters mann og truer med å anholde oss hvis vi blander oss inn.»

Det lød rasling fra baksetet.
«FBI har stengt oss ute,» sa Rouche gjennom en munnfull med Jaffa-kjeks.

Navneforvirring #2
«Så å bli slengt på hodet i et glassbord var ikke hint nok om at hun kanskje burde pelle seg hjem?» hvisket Lennox mens hun og Curtis gikk mot kontorets møterom. Hun hadde nettopp oppdaget at Baxter gikk inn før dem. En ung agent kom inn med bunken utskrifter hun hadde
bedt om.
«Er du så vennlig å dele ut disse, agent …?»
«Rouche.»
«Rooze?»
«Å milde himmel! Finn en annen!» kjeftet Lennox. Da alle hadde funnet plassene sine, gikk hun rett løs på første punkt på agendaen, demonstrativt uten å nevne Baxters mange skader.

Baxters turistguide til London
«Jeg er faktisk enig med Rouche her,» sa Baxter. «Som du sa, her ligger det historie i alt. Du ser Trafalgar Square, jeg ser smuget rett overfor hvor vi fisket liket av en prostituert opp av en søppelkasse. Du ser Parlamentet, jeg ser båtjakten nedover elva som gjorde at jeg gikk glipp av… noe jeg ikke burde ha gått glipp av. Det er som det er, men hjemme, det er det.»

En skadet Baxter demonstrerer hvordan man takker for hjelpen
Curtis fulgte henne tilbake til rommet hennes, hvor en britisk nyhetskanal oppsummerte de ferskeste upopulære beslutningene i Parlamentet. Etter en del om og men fikk Curtis befridd henne fra plagget. Baxter dekket seg forlegen til med et håndkle.
«Takk skal du ha.»
«Skulle bare mangle.»
«Jævla fitte!»
«Hva for noe?» Curtis så lamslått ut.
«Ikke du, da,» oppklarte Baxter med blikket på tv-en mens hun fomlet etter fjernkontrollen for å skru opp lyden.

Baxters til unnsetning i møte med edderkopp
Baxter hadde ikke vært til noen som helst nytte. Hun hadde tråkket utålmodig inn, bare for å stupe inn i «sikker sone» straks hun hadde fått forklart situasjonen. Hun hadde kippet av seg støvlettene og sov som en stein i løpet av noen få minutter

Baxter hadde ikke vært til noen som helst nytte. Hun hadde tråkket utålmodig inn, bare for å stupe inn i «sikker sone» straks hun hadde fått forklart situasjonen.

Baxter og Rouche forsones etter en episode med en snøball
Baxter trakk ull-lua over hodet og satte seg ved siden av ham for å stirre utover den nå fredelige hagen. I øyekroken kunne hun se det stygge kuttet han hadde i tinningen. «Beklager det med hodet ditt,» sa hun i en sky av frostdamp fra den varme pusten. Hun så naboenes julelys blinke i konkurranse med politibilenes roterende lys.
«Ikke noe å beklage,» sa Rouche og smilte. «Du kunne jo ikke vite at det ville gjøre så vondt.»
Baxter så skyldbetynget ut. «Det var en stein inni.»
Rouche gliste, så lo de begge to.

Baxter ber Rouche pent om å holde prekenen for seg selv
«Hold kjeft, for faen!»
«Hold kjeft sjøl,» mumlet noen foran dem.
«Du kan bare våge å komme med den religiøse dritten din til meg. Jeg er ikke noen idiotisk drittunge med en hamster som har dødd, så hold den engleskiten din for deg sjøl, OK?»
«OK. Unnskyld,» sa Rouche og holdt opp hendene, han kapitulerte.
Baxter var imidlertid ikke ferdig.

Baxter betrakter omgivelsene
Ved synet av ungdomsgjengen i sportsklær som hang rundt inngangen til parken (den sykelig overvektige av dem så ut som om han brukte utstyret som en ironi), koblet hun fra GPS-en og stakk den under setet. På med hansker. På med lue. Så grep hun bæreposen i passasjersetet og knaste seg oppover gangstien til Edmunds’ hus.

I Åte har Daniel Cole flyttet deler av handlingen til New York. Baxter har lite til overs for strategien.
Hun bestemte seg til slutt for Hjemme alene 2, ettersom det egentlig ikke var så farlig om hun duppet av underveis eller ikke. Den første av filmene var i all hemmelighet en av hennes absolutte favoritter, nummer to syntes hun var en uinspirert imitasjon som gikk i den eldgamle fella å tro at en ved å flytte samme story til New York ville få en større og bedre oppfølger.

....en uinspirert imitasjon som gikk i den eldgamle fella å tro at en ved å flytte samme story til New York ville få en større og bedre oppfølger.

Daniel Coles thrillere vekker enorm begeistring blant leserne. På Goodreads florerer superlativene og Åte beskrives blant annet på denne måten:

This is outrageously good and one of the funniest books i’ve read in ages. If you think that humour doesn’t mix with serial murder, you are mistaken, and the proof is right here.