Etter ti år som forlagsredaktør i New York og London, bestemte Nikola Scott seg for rollebyttet som resulterte i den internasjonale bestselgeren Min mors skygge. Imponerte lesere har vanskelig for å tro at dette kan være Scotts første roman, og den tyske debutanten sammenliknes allerede med etablerte stjerneforfattere som Kate Morton og Santa Montefiore.
“En velskrevet, besnærende historie full av familiehemmeligheter
”
Nikola Scott jobbet som redaktør for krim og romaner i mer enn ti år. Nå er hun selv aktuell med den kritikerroste boken Min mors skygge.
En perfekt sommer, en voldsom forelske og en sjokkerende sannhet.
Min mors skygge er en altoppslukende roman om familiehemmeligheter, sorg og kjærlighet. Historien fortelles gjennom to forskjellige tidslinjer som nøster opp et nett av familiehemmeligheter. I dette utdraget får bokens hovedperson Addie besøk av en kvinne som hevder hun er hennes tvillingsøster.
“Denne romanen tok pusten fra meg (...) Jeg kan ikke tro at dette er en debutroman!”
Utdrag fra Min mors skygge av Nikola Scott
Oversatt av Anlaug Lia
Elizabeth Holloway er moren min. Kvinnens ord falt over terskelen, inn i hallen, gjenlød mellom veggene til de hadde nådd inn i hvert mørkeste hjørne.
«Unnskyld», sa hun og kom nærmere. Da hun strakte ut hendene i en slags forsonende gest, kunne jeg se at fingrene hennes skalv. «Jeg vet det kommer plutselig. Jeg beklager at
jeg bare … bare dukket opp her. Jeg kom helt fra Solihull, men jeg ble plutselig redd for å ringe på. Det var ikke helt slik jeg hadde –» Stemmen hennes mistet noe av melodien, ble tynn og pipende, og deretter forsvant den fullstendig.
Det er en million ting man kan si i en slik situasjon, men sjokk påvirker mennesker på merkelige måter, en automatisk fornektelse sammen med en forvirret ut-avdeg- selv-følelse. Jeg så munnen hennes åpne seg og snakke videre, først nølende, etter hvert mer bestemt, hun tok fram en tynn mappe, pekte på noe inni den og rakte den mot oss, men nevronene som formidlet lyd, klarte ikke å tolke ordenes innhold før jeg hørte Mrs. Baxter snakke.
«Dette er fødselsattesten din?» Mrs. Baxter myste og holdt den nærmere øynene mens hun famlet på brystet etter brillene sine.
«Jeg vet at hun ikke står der, men jeg har ikke adopsjonsdokumentene. Ennå.» Kvinnen kremtet. «Jeg har tatt kontakt med de lokale myndighetene, men det er en ganske komplisert prosess fordi jeg må samarbeide med en rådgiver. Men jeg har dette også.»
Hun grep ned i vesken sin og dro opp en bunt med filler. Nei, ikke filler. En linpose, sydd sammen med grove, ujevne sting, som om den som hadde laget den, ikke hadde vært helt trygg på hva hun gjorde. Gul av elde, den luktet litt muggent, og broderiet øverst, et enkelt mønster av sting på kryss og tvers langs kanten, hadde falmet til en ubestemmelig farge. Fra posen tok kvinnen opp en liten grønn genser, en liten strikkelue med dusk øverst og et par vide shorts laget av den samme kløende, grønne ullen. Og til slutt tok hun fram en tynn, liten bok som så myk og slitt ut, som om den var lest og bladd i mange ganger. Jeg rakte automatisk hånden ut etter den, men Mrs. Baxter var raskere, hun satte brillene på nesen idet
hun tok den, og kikket raskt gjennom den. Jeg hørte en underlig, susende lyd i ørene mine og kunne se at hun hadde blitt helt hvit i ansiktet.
«Hvor fikk du denne fra?» spurte hun, hvert ord ble omhyggelig uttalt. Stemmen hennes var skarp nå, og jeg la merke til at hun holdt notisboken så hardt at den bøyde seg i hjørnene.
«Moren min. Adoptivmoren min, altså.» Kvinnen holdt fortsatt i babyklærne, og hun betraktet Mrs. Baxters grep om notisboken med tydelig bekymring, nølte, men strakte deretter hånden ut etter den. Da Mrs. Baxter ikke ga den tilbake med det samme, strøk kvinnen over den lille
genseren. «Jeg beklager», sa hun. «Jeg ville virkelig gjernesnakke med henne. Hvis, altså, hvis det er mulig? Jeg vet at dette er litt ukonvensjonelt, og jeg hadde ikke tenkt å komme hit på denne måten. Jeg pleier ikke å være sånn som dette. Men jeg klarte bare ikke å sitte hjemme og vente og vente på at noe skulle skje. Det er et helvete ikke å kunne gjøre noen ting. Jeg har ikke klart å tenke på annet enn å få snakke med henne. Herregud, jeg gjør dette til en latterlig røre», la hun til med en unnskyldende latter. «Jeg beklager. Jeg er Phoebe. Phoebe Roberts. Er
dere, altså – er dere døtrene hennes? Familien?»
Hun strakte fram hånden, men i samme øyeblikk hørte vi at en dør åpnet seg ovenpå. Da klarte Mrs. Baxter endelig å samle seg. Hun ignorerte kvinnens utstrakte hånd og skjøv henne bakover, så dro hun med seg Venetia og meg ut gjennom døren og ned på stien utenfor. Etter at det hadde regnet det meste av formiddagen, hadde det endelig holdt opp, og Mr. Field tvers over gaten klippet hekken sin som vanlig, den velkjente lyden av klipp-knirk-klippknirk fra den rustne hagesaksen hans drev over veien.
«Jeg beklager, Miss, eh, Roberts?» sa hun mens hun sjekket fødselsattesten. «Det er dessverre en svært dårlig dag. Vi trenger litt tid. Venetia, kjære deg. Addie. Dere må se på dette.»
Hun ga oss den lille boken og beholdt dokumentet. Venetia ristet på hodet, men hånden min tok den av seg selv, åpnet den, bladde. Jeg trakk pusten brått.
Blått blekk, skimrende, usannsynlig blått, svinger og virvler som steg og sank i jentete skrift på side etter side, noen av de rette linjene presset så hardt ned i det myke papiret at de hadde laget små groper. Vekt: 53,5 kg … Sparker mye … Føler meg slapp 36 uker …
Det virket mye mindre selvsikkert enn slik jeg hadde kjent moren min, og bokstavene var rundere, mer omhyggelig formet enn slik jeg sist hadde sett dem, men det kunne ikke ha vært mer sikkert at det var mors håndskrift, enn om hun hadde dukket opp fra baksiden av huset akkurat nå med dagens avis under armen, skjøvet brillene opp i håret og smilt til postmannen mens hun kvitterte for en pakke, og det fikk meg til endelig å åpne munnen, se kvinnen i øynene og si den ene tingen som ingen ennå hadde sagt.
«Mor er død, for et år siden. Det var en ulykke. Veldig brått.»
Et øyeblikk sto kvinnen der med blikket festet på ansiktet mitt som hun så meg rett inn i hjertet og fikk øye på moren min der med avis og brilleglass som glimtet mellom krøllene. Ansiktet hennes lukket seg, og kinnbena ble skarpere.
«Å, nei», hvisket hun. «Å, nei. Det visste jeg ikke.»
Stemmen hennes lød så trist at jeg automatisk beveget meg mot henne, men Mrs. Baxter hadde allerede tatt et skritt fram, lagt armen rundt skuldrene hennes og ført henne bort til hovedtrappen, der hun sank ned på det laveste trinnet, sammensunket over vesken sin. På den
andre siden av veien holdt Mr. Field fremdeles på å klippe hekken, klipp-knirk-klipp-knirk, som han hadde gjort i årevis. Mor hadde en gang gått bort med en liten kanne smøreolje som hun hadde satt igjen anonymt på trammen hans.
Deretter, høyt og tydelig: «Jeg tror ikke på deg.» Venetia hadde gjenvunnet fatningen, og ansiktsuttrykket var bestemt. «Vår mor er død. Hun er borte. La oss få sørge over henne i fred, og ta med deg historiene dine et annet sted.»
Kvinnen løftet hodet, og da hun så Venetia rage over henne, reiste hun seg, forsiktig, men absolutt ikke redd, og en liten del av meg tok seg tid til å beundre henne for det.
«Du tror det ikke? Se på dette, da.»
Ansiktet hennes var svært blekt, og kinnene hennes så ut til å ha blitt helt innhule, som om noen hadde fjernet muskler og vev under huden hennes som nå lå strukket stramt over kinnbena. Hun brettet fram sømmen på innsiden av linposen, tommelen hennes kjærtegnet stingene til hun fant det hun hadde lett etter, omhyggelig sydd, bokstavene ESH. Elizabeth Sophie Harington. Venetia laget en vantro lyd langt bak i halsen, og sa kanskje noe som lignet på «pøh», men kvinnen åpnet rolig den lille notisboken, holdt den fram foran oss, bladde til hun kom til siste side. En kolonne skrevet med store bokstaver, en liste over ord, det ene under det andre, i mors håndskrift. Flora. Beatrice. Hester. Dona. Babynavn. Og der, på nederste linje, Venetia.
Det hadde hele tiden vært meningen at Venetia skulle hete Flora etter Flora Poste fra Cold Comfort Farm, men far hadde protestert, og Jas hadde fått lov til å hete «Jasper» i stedet for «Fitzwilliam», som hadde vært mors favoritt, og som far også hadde protestert mot, på samme måte som «Winifred» og «Galadriel» og «Sylvester», noe som understøtter det faktum at professorer i engelsk, særlig de med tilbøyelighet til å lese Georgette Heyer, aldri bør få lov til å velge navn til barna sine. Jeg rynket pannen mot den elegant svungne V-en, som en stor
hake som forutså at Venetia skulle komme, og motsto fristelsen til å bla videre. Listen måtte da fortsette på neste side? Det måtte være flere navn, som Adele. Eller Adelaide. Adeline?
«‘Venetia’, det er deg, ikke sant?» Kvinnen vektla hver stavelse omhyggelig. «Og hvis du fortsatt ikke tror det, får du nok sjokk ved å høre at det ikke er bare jeg. Jeg er temmelig sikker på at det er en til –»
«Hvordan våger du», freste Venetia med gnistrende øyne, «hvordan våger du å vise deg her, i dag av alle dager. Og hvordan i helvete har du fått tak i alle disse tingene? Har du stjålet dem?»
Kvinnen så foraktelig på Venetia. «En sykepleier ga dem til moren min den kvelden jeg ble adoptert. Jeg har lest at mødre ble oppmuntret til å lage klær som barna kunne ha med til adoptivforeldrene sine.» Hun pustet ut, og de smale skuldrene sank sammen. Hun så ut til å ha mistet all kampvilje da hun langsomt brettet sammen den lille shortsen og den lille luen og la dem tilbake i linposen. «Foreldrene mine har tatt vare på disse hjemme i alle disse årene. Jeg fant dem forrige uke helt tilfeldig mens jeg lette etter en gammel vinterjakke.»
Jeg betraktet henne da hun lukket den lille notisboken, og akkurat i det øyeblikket, da mors håndskrift forsvant ut av syne, kjente jeg et støt av sorg så uventet og lynskarpt at det nesten slo meg over ende. En arm støttet meg bak ryggen, og jeg lente meg mot Mrs. Baxters velkjente duft av lavendelvann og gammel sigarettrøyk.
«Hvordan fant du oss?» spurte hun, og jeg kunne kjenne pusten hennes mot håret mitt. Hun holdt fremdeles et av dokumentene i hånden, men jeg la merke til at hun hadde snudd det slik at jeg ikke kunne se hva det sto der.
«Jeg hadde navnet hennes og fant henne i ekteskapsregisteret. Det tok litt tid, selvsagt, men da jeg visste hva hun het som gift, var det ikke vanskelig å finne adressen. Hun var så ung, det falt meg aldri inn å lete etter navnet hennes i listene over dødsfall. Og», sa hun og pekte med
tommelen mot huset, «hun står fortsatt i telefonkatalogen … overalt.»
Jeg så opp mot der pappa satt med sin kalde kopp te, og nikket uvilkårlig. Sånn var det.
«Moren min ville at jeg skulle vente», fortsatte kvinnen. «Først snakke med rådgiveren, korrekt tilnærming. Men det ville jeg ikke. Jeg kunne ikke vente, ikke når jeg hadde navnet hennes og alt tilgjengelig. Men nå spiller det jo ingen rolle –»
Hun sluttet brått å snakke, og det ble stille en liten stund. Vi hørte ikke engang hekksaksen til Mr. Field.
«Når er du født?» Det tok en liten stund før jeg forsto at det var jeg som hadde snakket. Armen til Mrs. Baxter stivnet bak ryggen min.
«Nei, nå orker jeg ikke mer av dette her», sa Venetia avvisende. «Kom, Addie, la oss gå inn. Jeg må sette meg.»
Hun prøvde å dra meg tilbake, men jeg flyttet meg ikke, og kvinnen kikket opp, fremdeles med bylten i hånden. Da hun snakket, var stemmen hes, og hun pustet fremdeles tungt.
«Fødselsdagen min er fjortende februar», sa hun.
Venetia gispet. Men kvinnen ignorerte henne, for det må ha vært noe i uttrykket mitt som fikk henne til å konsentrere seg om meg. Øynene hennes saumfor ansiktet mitt, så på håret mitt, så møtte blikkene våre hverandre.
«Fjortende februar 1960», sa hun langsomt. «Hvorfor spør du? Kjenner du … kanskje du kjenner den andre?»
«Den andre?»
Det bruste så høyt i ørene mine at alle andre lyder ble borte. Whistles-bagen gled ned på bakken der den landet med et dunk, og jeg svaiet et øyeblikk uten den å holde meg i. Øynene mine var vidåpne som om de kunne hjelpe meg til å forstå hva hun hadde sagt, og den helt utrolige tingen hun påsto at hun var, helt til presset på pannen min og i halsen ble brennende, som om jeg ble kvalt og druknet samtidig. Et opphisset klipp-knirk-klipp-knirk lød mens Venetia for mot kvinnen i en sånn fart at hun ble tvunget ut i veien, men fremdeles så hun på meg. Jeg så at leppene hennes beveget seg, og at Mrs. Baxter holdt Venetia igjen, og Venetia ropte, og kvinnen sto presset inn mellom to biler parkert langs veien og så bare på meg, fordi hun var den eneste som umiddelbart hadde forstått det som ingen av oss virket i stand til å ta inn over oss.
At 14. februar 1960 var fødselsdagen min.
Hartland House har alltid holdt godt på hemmeligheter
1958: Elizabeth blir sendt til nydelige Hartland på Englands sørkyst for å skjermes fra morens sykdom. Den velstående familien hun bor hos, tar godt imot henne.
Nå: Elizabeths datter Addie trodde hun visste alt om den briljante, vanskelige moren sin. På ettårsdagen etter at moren døde i en ulykke, banker en person hun aldri har sett før, på døren. Hun hevder hun er Addies tvillingsøster. Er alt Addie har blitt fortalt om sin egen familie, en løgn? Hvordan kan du få klarhet i hva som skjedde, når den ene personen som kan fortelle, har gått bort? Addie må tilbake til den gylne sommeren moren hennes aldri snakket om. Og til den ene natten som endret en ung jentes liv for alltid. Og historien hun finner, er enestående. Min mors skygge er en hjertevarm og oppløftende roman om sorg og oppfyllelse, familiehemmeligheter og kjærlighet. Og om en vev av hemmeligheter som kan rakne når som helst, og få konsekvenser for en hel familie.
“Jeg har alltid vært fascinert av familiehistorier, delvis av historiene i seg selv og delvis av at de hjelper oss til å forstå hvem vi er”