Årets sterkeste leseopplevelse

Årets sterkeste leseopplevelse kommer tidlig – nå er Yaa Gyasis hypnotiserende debutroman endelig oversatt til norsk. Komme hjem er en frodig og episk beretning om arven etter slaveriet, og en gripende familiehistorie som strekker seg over 300 år og to kontinenter. 

LESEUTDRAG FRA KOMME HJEM AV YAA GYASI
Oversatt av Hilde Stubhaug, MNO

     «En mektig mosaikk.» [Terningkast 5].  Maria Årolilja Rø, Adresseavisen  Kjøp en av årets sterkeste leseopplevelser,  Komme hjem , med rabatt her.

 

«En mektig mosaikk.» [Terningkast 5]. Maria Årolilja Rø, Adresseavisen
Kjøp en av årets sterkeste leseopplevelser, Komme hjem, med rabatt her.

Den natten Effia Otcher ble født, i den tunge, søte varmen i fanteland, raste en brann gjennom skogen like utenfor farens eiendom. Den spredte seg raskt, herjet i dagevis. Luften ga den krefter; den sov i huler og skjulte seg i trær; den brant opp og igjennom, uten å bekymre seg over ødeleggelsene den etterlot seg, helt til den nådde en asantelandsby. Der forsvant den og ble ett med natten.
Faren til Effia, Cobbe Otcher, etterlot sin første kone, Baaba, med det nyfødte barnet, slik at han kunne vurdere ødeleggelsene i jamsåkeren, denne så dyrebare grøden som var viden kjent for å holde familier på fote. Cobbe hadde mistet syv jams, og hver og en av dem føltes som et tap for hans egen familie. Han skjønte med det samme at minnet om brannen som hadde herjet og så brått forsvunnet, kom til å hjemsøke ham, barna hans og barna deres igjen og så videre, så lenge slektslinjen varte. Da han kom inn i Baabas hytte igjen, der Effia, barnet fra nattens brann, skrek ut i luften, så han på kona si og sa: «Vi skal aldri mer nevne det som hendte i dag.»

FORTSETTER UNDER BILDET

Landsbyfolket begynte å snakke om at barnet var født av brannen, at dette var grunnen til at Baabas bryster ikke ga melk. Effia ble ammet av Cobbes andre kone, som hadde født en sønn tre måneder tidligere. Effia ville ikke suge, og når hun først gjorde det, rev de skarpe gommene i huden rundt kvinnens brystvorter så hun ble redd for å amme barnet. Slik hadde det seg at Effia ble stadig tynnere, bare hud over små fugleaktige ben, med et stort, svart hull av en munn som slapp ut et hungersskrik som kunne høres i hele landsbyen, selv de dagene Baaba gjorde sitt beste for å kvele lyden ved å dekke barnets lepper med den grove håndbaken sin.
«Elsk henne,» sa Cobbe bestemt, som om kjærlighet var like enkelt som å føre mat fra en blikktallerken til munnen. Om natten drømte Baaba om å la barnet ligge ute i den mørke skogen, slik at guden Nyame kunne gjøre som han ville med henne.
Effia ble eldre. Sommeren etter at hun fylte tre, fikk Baaba sin første sønn. Gutten fikk navnet Fiifi, og han var så tykk at noen ganger, når Baaba ikke så det, rullet Effia ham bortover bakken som en ball. Den første dagen Baaba lot Effia holde ham, mistet hun ham.
Barnet spratt på rumpa, landet på magen og kikket opp på alle i rommet, usikker på om han skulle gråte eller ikke. Han bestemte seg for å la være, men Baaba, som hadde stått og rørt i bankuen, løftet rørepinnen og slo løs på den nakne ryggen til Effia. Hver gang pinnen ble hevet fra jentas kropp, etterlot den seg varme, klissete biter av banku som brente seg inn i huden. Da Baaba til slutt var ferdig, var Effia dekket av sår, og hun hylte og gråt. Fra gulvet, mens han rullet hit og dit på magen, så Fiifi på Effia med de tallerkenstore øynene, men det kom ikke en lyd fra ham.
Cobbe kom hjem og fikk se at de andre konene tok seg av Effias sår, og han forsto straks hva som hadde skjedd. Han og Baaba kranglet til langt på natt. Effia kunne høre dem gjennom de tynne veggene i hytta, der hun lå på gulvet og gled inn og ut av en feberaktig søvn. I drømmen var Cobbe en løve og Baaba et tre. Løven nappet treet opp fra bakken og smelte det ned igjen. Treet strakte på grenene i protest, og løven rev dem av, en etter en. Liggende vannrett begynte treet å gråte røde maur som kravlet ned de tynne sprekkene i barken. Maurene samlet seg på den myke jorden ved toppen av stammen.
Og dermed var runddansen i gang. Baaba dengte Effia. Cobbe dengte Baaba. Da Effia var blitt ti år, kunne hun fortelle historien om arrene på kroppen sin. Sommeren 1764, det var da Baaba knekte jams over ryggen hennes. Våren 1767, det var da Baaba deljet en stein inn i venstrefoten hennes slik at hun brakk storetåen, som nå alltid pekte vekk fra de andre tærne. For hvert arr på kroppen til Effia var det et tilhørende arr på kroppen til Baaba, men det hindret ikke moren i å denge datteren og faren i å denge moren. Det gjorde ikke saken bedre at Effia ble stadig vakrere. Da hun var tolv, kom brystene, to klumper som spratt ut fra brystkassen, myke som mangokjøtt.
Mennene i landsbyen visste at det første blodet snart ville følge, og de ventet på sin sjanse til å be Baaba og Cobbe om hennes hånd. Gavene begynte å komme. En mann tappet bedre palmevin enn noen andre i landsbyen, mens en annens fiskegarn var aldri tomme. Cobbes familie fråtset takket være Effias blomstrende kvinnelighet. Magen og hendene deres var aldri tomme.

maxime-niyomwungeri-455202.jpg

I 1775 ble Adwoa Aidoo den første jenta i landsbyen som ble fridd til av en britisk soldat. Hun hadde lys hud og skarp tunge. Om morgenen etter at hun hadde badet, gned hun inn hele kroppen, under brystene og mellom bena, med sheasmør. Effia kjente henne ikke så godt, men hun hadde sett henne naken en dag Baaba hadde sendt Effia for å bære palmeolje til hytta hennes. Jenta hadde glatt og skinnende hud,
hår som en dronning.
Første gangen den hvite mannen kom, spurte moren til Adwoa foreldrene til Effia om de kunne vise ham rundt i landsbyen mens Adwoa gjorde seg klar.
«Får jeg være med?» spurte Effia og løp etter foreldrene sine der de gikk. Hun hørte Baabas «nei» i det ene øret og Cobbes «ja» i det andre. Farens øre vant, og snart sto Effia foran den første hvite mannen hun noen gang hadde sett.
«Han sier det er hyggelig å treffe deg,» sa tolken da den hvite mannen rakte frem hånden til Effia. Hun tok den ikke. Isteden gjemte hun seg bak bena til faren og så på mannen.
Han hadde frakk med skinnende gullknapper langs midten; den sprikte over vommen. Han var rød i ansiktet, som om halsen var en stubbe som
sto i brann. Han var fet overalt, og det rant store svetteperler fra pannen og overleppen. Effia begynte å tenke på ham som en regnsky: gusten og våt og formløs.
«Han vil gjerne se seg om i landsbyen,» sa tolken, og alle sammen begynte å gå. Først stoppet de utenfor eiendommen til Effias familie.
«Her bor vi,» sa Effia til den hvite mannen, og han smilte tåpelig til henne med tåkete, grønne øyne.
Han forsto ikke. Selv etter at tolken hadde snakket til ham, forsto han ikke. Cobbe holdt hånden til Effia mens han og Baaba førte den hvite mannen gjennom eiendommen.
«Her, i denne landsbyen,» sa Cobbe, «har alle konene sin egen hytte. Dette er hytta som hun deler med barna sine. Når det er den natten mannen skal være sammen med henne, kommer han hit.»
Blikket til den hvite mannen klarnet opp etter hvert som han fikk høre oversettelsen, og plutselig skjønte Effia at han så det med nye øyne. Leiren i hytteveggen, halmtaket, han så det endelig. De fortsatte gjennom landsbyen, viste den hvite mannen torget, de små fiskebåtene som var hulet ut av trestammer, og som mennene bar med seg når de gikk de få kilometerne ned til havet. Effia tvang seg til å se ting med nye øyne, hun også. Hun kjente lukten av salt i vinden når den rørte ved hårene i nesen, kjente barken på et palmetre så skarpt som et risp, så den
dyprøde leirefargen på alle kanter.
«Baaba,» spurte Effia da mennene var et stykke foran dem, «hvorfor vil Adwoa gifte seg med denne mannen?»
«Fordi moren hennes sier det.»
Noen uker senere kom den hvite mannen tilbake for å vise sin aktelse for Adwoas mor, og Effia og resten av landsbyfolket samlet seg for å se hva han hadde med seg. Det var brudeprisen på femten pund. Det var varer han hadde med seg fra fortet, som asantemenn hadde båret på ryggen. Cobbe fikk Effia til å stå bak ham mens de så tjenerne komme inn med hirse, gull, jern og vakre stoffer.
Da de gikk tilbake til eiendommen, trakk Cobbe Effia til side og lot konene og de andre barna gå foran.
«Forstår du hva som skjedde nå?» spurte han henne.
Langt der fremme stakk Baaba hånden inn i Fiifis. Broren til Effia hadde nettopp blitt elleve, men han kunne allerede klatre opp stammen på et palmetre bare ved hjelp av sine egne hender og føtter.
«Den hvite mannen kom for å ta med seg Adwoa,» sa Effia.
Faren nikket. «Den hvite mannen bor på fortet i Cape Coast. Der bytter de varer med folket vårt.»
«Som jern og hirse?»
Faren la en hånd på skulderen hennes og kysset henne på pannen, men da han trakk seg unna, var blikket bekymret og fjernt.
«Ja, vi får jern og hirse, men vi må gi dem ting i bytte. Mannen kom fra Cape Coast for å gifte seg med Adwoa, og det vil komme flere som ham for å hente døtrene våre. Men deg, min egen datter, deg har jeg større planer for enn å leve som en hvit manns kone. Du skal gifte deg med en mann fra landsbyen vår.»
Da snudde Baaba seg, og Effia fanget blikket hennes. Baaba skulte mot henne. Effia så på faren for å se om han hadde lagt merke til det, men Cobbe sa ikke et ord.
Effia visste hvem hun selv ville velge, og hun håpet inderlig at foreldrene ville velge den samme mannen. Abeeku Badu var den neste som skulle bli landsbyhøvding. Han var høy, huden var som en avokadokjerne, og han hadde store hender, med lange, slanke fingre som viftet i luften som lynnedslag hver gang han snakket. Han hadde besøkt eiendommen deres fire ganger den siste måneden, og senere den uken
skulle han og Effia spise et måltid sammen.


«Det er umulig å forbli uberørt av Yaa Gyasis roman « Komme hjem». Prosjektet er rett og slett imponerende gjennomført av en 26 år gammel debutant.»

— Inger Bentzrud, Dagbladet