Plutselig krig og kjærlighet

Da Lulu vokser opp, vet ingen at Pforzheim skal bli bombet til grus. Ingen vet at en fjerdedel av innbyggerne skal miste livet. At venninnene til Lulu skal løpe skrekkslagne gjennom en by i brann, søke seg mot den fosforskadede elven og brenne i hjel.


I Dagbladets anmeldelse av Vendela Kirseboms selvbiografi Vendela, alt jeg ikke har fortalt, nevner anmelder Cathrine Krøger historien om Kirseboms mormor Lulu som spesielt interessant og god. Les utdrag fra den gripende historien her.


et overraskende ekteskap.png
 

Jeg er et resultat av plutselig kjærlighet.
Forelskelse har alltid herjet i slekta mi. Det er som om vår familie er disponert for å bli rammet av plutselig, omveltende og ofte helt ulogisk forelskelse.
Ta for eksempel mine besteforeldre, Lulu og Gustaf. Det var ingen i hele verden som hadde sett for seg at de to skulle finne sammen.
14 år gammel mister tyske Lulu sin far, gullsmeden Karl, til spanskesyken. Samme år mister hun også sin eldre bror. 18 år gammel sendes han ut som kanonføde i første verdenskrig. Igjen står hun, den utviklingshemmede storebroren og moren, overklassekvinnen Louise. I likhet med de fleste kvinner av sin klasse på 1920-tallet har hun hverken utdannelse eller lønnet arbeid. Nå sitter hun der med en stor sorg, liten inntekt og barn hun må forsørge. De bor i sentrum av Pforzheim i Tyskland, i et digert hus med gullsmedverksted i første etasje. Det tar ikke lang tid før hun sikrer grunnen for seg selv og sin familie og gifter seg på nytt med Willy. Han flytter sin nye kone og hennes barn til et digert pepperkakehus i Sonnenberg, halvannen time med bil utenfor Pforzheim. Det er kakebrunt med hvit, melislignende dekor, spisser og snirkler. Rundt huset ligger hagen som et velstelt parkanlegg, her er sypresser og springvann, aprikostrær og palmer.

Det er kakebrunt med hvit, melislignende dekor, spisser og snirkler. Rundt huset ligger hagen som et velstelt parkanlegg, her er sypresser og springvann, aprikostrær og palmer.

Louise er kanskje en overklassekvinne underlagt mange normer og regler, men hun er også svært driftig. Hun vet hvordan hun kan sno seg rundt forventningene, og begynner å undervise barn i piano og fransk. Undervisningen må foregå hjemme, det er det eneste som sømmer seg. Hun er også lidenskapelig opptatt av mote og klær og låner villig vekk garderoben til teaterkompanier. Av jordisk gods skal Louise blant annet etterlate 80 par hansker. Hun kommer også til å måtte grave ned en av sine fem lysekroner i hagen og gjemme bort sønnen sin, men det er det fremdeles ingen som vet da datteren Lulu løper rundt og utforsker sitt nye, store hjem.
Da Lulu vokser opp, vet ingen at Pforzheim skal bli bombet til grus. Ingen vet at en fjerdedel av innbyggerne skal miste livet. At venninnene til Lulu skal løpe skrekkslagne gjennom en by i brann, søke seg mot den fosforskadede elven og brenne i hjel. At fremmede skal flytte inn i det brune huset, og stefaren bli en høytstående nazist og senere skutt. Alt dette er det ingen som tenker på nå, for fremtiden virker både lys og enkel. Lulu skal gifte seg og stifte familie med en jusstudent, en kommende advokat fra en god familie. Men forloveden sliter med å fullføre studiene, og bryllupet blir stadig skjøvet frem i tid. Lulu rekker å komme langt opp i 20-årene uten at det skjer noe. Hun går på ball, spiller tennis, syr fine batistunderklær, men det er ikke nok. Til slutt får hun lov å lufte seg litt mens hun venter på bryllupet. Hun flytter til Bristol i Storbritannia for å jobbe som guvernante og lærer. Hun er en av flere tyske jenter i byen, og en dag sier en av de andre:

– Jeg har truffet to norske ingeniører, en tjukk og en tynn.
– Da tar jeg den tynne, sier Lulu.

De går på kino, alle fire, og under filmen griper begge mennene etter hånden til Lulu.
Og det er her den kommer inn, den røde tråden som snor seg gjennom historien min – den blir kastet som en lasso over ingeniøren og overklassepiken, binder dem fast og drar dem med seg i en voldsom fart. Lulu snur seg mot Gustaf (den tjukke), lirker forlovelsesringen av fingeren, putter den i en konvolutt og sender den tilbake til hjemlandet. Familiesagaen forteller at den stakkars jusstudenten ikke klarer å vente med å åpne brevet fra sin forlovede til han kommer hjem. Han flerrer opp konvolutten på postkontoret. Og ut triller ringen, med høye, tydelige klang, på gulvet foran alle på postkontoret.
Mens sjokk og vantro brer seg i Pforzheim, kimer kirkeklokkene i Bristol. Lulu gifter seg med den 15 år eldre norske ingeniøren Gustaf Newton Kirsebom. De glemmer både brude­buketten og orgelmusikken, men inngår ekteskapet over noen glass sitronlimonade.Det er bare fem dager siden de møttes på kinoen.

 Med forlovelsesring på fingeren flytter Vendelas kommende bestemor, Lulu, til Bristol i Storbritannia for å jobbe som guvernante og lærer før bryllupet. Planene endres når hun møter det som skal bli Vendelas bestefar, nordmannen Gustaf.

Med forlovelsesring på fingeren flytter Vendelas kommende bestemor, Lulu, til Bristol i Storbritannia for å jobbe som guvernante og lærer før bryllupet. Planene endres når hun møter det som skal bli Vendelas bestefar, nordmannen Gustaf.

I gode og onde dager.png
 

Tilbake i Stockholm vinteren 2017 hviler jeg rumpa på de iskalde steinbenkene i undergrunnen. Mennesker passerer hverandre mens de unngår blikkontakt. T-baner suser i begge retninger, gjør det umulig å snakke sammen. Noen av passasjerene har blikket rettet opp og frem og trekker bagasjen etter seg som lydige hester. Kanskje skal de rekke et fly. Andre ser ikke ut som de skal rekke noe. Jeg venter på linje 19 til Hässelby Strand, min linje. Den strekker seg som en pulsåre gjennom barndommen min. Alt som er viktig for meg, befinner seg her, koblet sammen av små prikker, stopp på veien til voksenlivet.

Jeg venter på linje 19 til Hässelby Strand, min linje. Den strekker seg som en pulsåre gjennom barndommen min. Alt som er viktig for meg, befinner seg her, koblet sammen av små prikker, stopp på veien til voksenlivet.

Det er tre prikker, tre stopp til Råcksta, der jeg bodde helt i starten av livet.

Banen kommer susende inn i gamlebyen, dørene åpner seg, og jeg smetter inn. Jeg finner meg et sete der jeg kan se fremover. Det er ikke mange som tar bane 19 midt på dagen, og de som gjør det, har det ikke travelt. En jente med falske øyenvipper forteller høyt til alle, eller ingen, at hun ikke har noe hjem. En eldre mann legger lapper med bønner på setene. Banen setter seg i bevegelse, og slipper fra seg et vindsus som øker i hastighet, uler og hveser, øker, øker før det plutselig stopper igjen. Dørene slipper inn kald luft, før alt skjer på ny og på ny. Det er elleve stopp til Abrahamsberg, der mormor bodde. Det er en del av Bromma, som er en enorm samling lavblokker bygget rett etter andre verdenskrig for å huse slike som Lulu og Gustaf, folk som ikke hadde andre steder å gjøre av seg. Her går jeg av og setter opp farten på vei forbi det offentlige pissoaret. Det er ren automatikk. Doen har fått ny fasade og lukter verken vondt eller skjuler skumle menn slik den pleide før i tiden.
Jeg krysser fire felt med motorvei og går langs de sennepsgule rekkene med leiligheter stablet oppå hverandre. Det er tre i høyden, alle har felles inngangsdør og parkeringsplass i veien som skiller blokkene fra hverandre. Ikke så mye annet er å se. Det er en stor ro her, og her fikk de plass, polakkene, jødene, overlevende fra konsentrasjonsleirer, min mormor og morfar, Lulu og Gustaf, og deres to barn.
Da familien i Tyskland fikk nyheten om at datteren hadde brutt forlovelsen og giftet seg med en mye eldre mann, som attpåtil var uten fast jobb og hadde vært forlovet tidligere, ble det oppstandelse. Familien fikk aldri sjansen til å øse sin frustrasjon utover Lulu. Hun kom aldri tilbake. Det ferske ekteparet skapte seg et hjem i Bristol. Han jobbet over hele verden, utviklet oppfinnelser som han solgte til industrien. Tidvis gikk det veldig bra. Magen til Lulu vokste, først kom Sven, deretter Ingi, min mamma. Barna fikk hver sin ponni, Simulina og Sago, og de hadde både barnepike, kokk og venner som disponerte egne fly og kunne ta dem med til Paris på lunsj.
I huset var det også en britisk nanny, på kjøkkenet en myndig, svensk kokke som ropte «Ut ur mitt kök!», og i stallen sørget egne hestepassere for at Simulina og Sago fikk mat.
Samtidig buldrer det ute i verden.
Mot slutten av 1930-årene drar Gustaf til Norge på jobb. Han har fått oppdrag for Hydro i Høyanger. Sven er fire år, min mamma Ingi er to, og året er 1939 da Lulu får beskjed om at hun som tysk ikke lenger er ønsket i landet.
Hun må ut, og slik mamma husker det, drar familien fra alt de eier, og flytter etter Gustaf til Norge. Ved Sognefjorden flytter de inn på et pensjonat på Nordeide. Rent praktisk sitter de i husarrest i påvente av at Gustaf skal samarbeide med tyske soldater. Hans ingeniørkunnskaper er ettertraktet i krigs­industrien, men han stritter imot. Han får heller ikke bruke kreftene på noe annet, og familien står dermed uten inntekt.
Fra å ha alt har de nå ingenting.

 På Nordeide ved Sognefjorden bodde Vendelas mor, Ingi, da familien kom til Norge i 1939.  Foto: Sergey Ashmarin

På Nordeide ved Sognefjorden bodde Vendelas mor, Ingi, da familien kom til Norge i 1939.  Foto: Sergey Ashmarin


På pensjonatet får de bo gratis, «vi kan gjøre opp senere», sier verten. Egentlig var planen hans å innlosjere turister i pensjonatet, men så ble Norge okkupert og Sognefjorden minelagt. Samtidig sirkler Gestapo rundt Lulu, etternavnet hennes før hun giftet seg, var Zimmermann. Kan hun være jødisk? De sender brev til Tyskland og får avkreftet det. Barnas lyse lugger virker også dempende på mistanken, men familien blir holdt i et vakuum mens Europa rister. Tyske soldater marsjerer frem og tilbake på de korte veistrekningene langs fjorden. Med jevne mellomrom avlegger Gestapo-mennene familien Kirsebom et besøk. De kaster rundt på tingene deres, leter, ødelegger. Flere madrasser kastes ut av vinduet, blant annet en barnemadrass, mammas madrass og mammas minne.
Slik er historien. En rekke små fragmenter, noen minner og øyeblikksbilder som har festet seg, mye annet som har blitt borte. Den ene dagen tok den andre, la seg oppå hverandre og ble til mange år som nå er floket sammen og ligner dagbøkene til Lulu. Nøye som en arkivar limte hun avisutklipp, motstandssanger og bilder i en kladdebok som til slutt ble fire, fem ganger så tjukk som den egentlig var ment å være. Boken er et massivt dokument, vanskelig å gå inn i, og den 70 år gamle tusjede løkkeskriften er vanskelig å forstå, på flere måter.
Jeg vet ikke om det er mulig for noen utenforstående å forstå hvordan de hadde det disse dagene på pensjonatet. Ventingen og dramatikken, trusselen og hverdagslivet. Fem år er mange dager, alle var ikke bare soldatstøvler og frykt. Det var også dager der Ingi og Sven løper viltre og glade frem og tilbake i korridorene. De vet hvilke rom som er fulle av tyskernes pølser og godteri pakket i cellofanpapir. Soldatene prøvde å gi det til barna, men de fikk ikke lov av foreldrene å ta imot.
– Men, sa foreldrene, – det er lov å stjele.
Sven og Ingi klatrer ute på balkongene, lurer seg inn vinduene og putter godsakene i lommene, løper ut i skogen og stapper i seg sukkertøyet. Huseieren, verten, kaller de «bestefar», og han gir beboerne noen jordflekker på loftet. Gustaf dyrker tobakksplanter, og tørker bladene. Lulu lærer seg å strikke gensere, noe hennes fremtidige barnebarn skulle få glede av under Farmen Kjendis, en tv-serie det nok hadde vært vanskelig å forklare poenget med i 1940.
Om sommeren får barna dra til seters og fjerne seg litt fra den tidvis dystre, stillestående virkeligheten. Nitid dokumenterer Lulu alt dette. Helt til 1944, da slutter det brått. Da gjemmer hun dagboken, det har blitt for farlig. 70 tyske soldater kommer for å bo på pensjonatet, de snakker samme dialekt som Lulu, og hun står ansikt til ansikt med sine egne landsmenn – og samtidig uttalte fiender.
Andre verdenskrig blir ofte fremstilt som en fortelling om det gode og det onde. Det var to sider, en gal og en riktig. Sånn var det jo også, men på nært hold var det ikke like svart-hvitt. Eller, de som var på den svarte siden, var ikke nødvendigvis bare onde. De var bare på feil side.

Mange av de tyske soldatene som kommer til Sognefjorden, er for eksempel eldre, slitne og vil egentlig bare hjem til sine døtre og koner. Lulus stefar, nazisten, tar vare på familien, også den funksjonshemmede stesønnen. Stefaren blir til slutt skutt og dør under uklare omstendigheter. Motstandsbevegelsen jubler da hjembyen til Lulu bombes til grus, enormt mange sivile dør. I historiebøkene blir det fremstilt som en stor seier.
Bare måneder etter den store bombingen av Pforzheim springer bjørken ut langs norskekysten, flagg heises, isen smelter og fosser utfor bratte klipper og ned i fjorden. Det er Norge i rødt, hvitt og blått, og nå er det igjen fritt. Krigen er over, men familien på fire blir stående rådville.
Fri, ja. Men til å dra hvor da?
Mens hele Norge er pollen og glede, pakker de sammen livet sitt og kjører østover, mot jobber og bedre tider. Under krigen har Gustaf hatt flere ekspedisjoner over grensen til Sverige, der han har levert inn oppfinnelser til patentkontoret. Det har resultert i et kjærkomment depot av penger og midler som venter på dem da de kom til Stockholm. Ingi, min mamma, husker det som et eventyr, alle lysene som møtte dem, all maten! De spiste og spiste, og så kastet de opp. Magene deres tålte det ikke.
Etter en stund får de en leilighet i Bromma. Her blir Sven og Ingi svenske, her skal de slå rot. I en grønn og rolig lunge der all dramatikken sitter mellom husveggene, i fortiden til de som bor der. Nabokvinnen, Adeleide, ankommer i båre, veier 28 kilo og har arr som strekker seg fra ankel til hofte. Hun har blitt utsatt for eksperimenter i Auschwitz. En norsk fange hadde gitt henne en neve havregryn i ny og ne. Dette fortalte hun ofte, og mente selv hun overlevde fordi noen ga henne noe. Mamma, Ingi, sitter ofte sammen med henne og hører henne fortelle om livet sitt. Lulu og Adeleide finner hverandre, og etter hvert som Adeleide blir sterkere, begynner de to kvinnene å vaske hus for de velstående. Noen ganger når de er på jobb, fyller de badekarene med varmt vann og lar seg synke ned. Det er en del av betalingen.
Senere drar Adeleide tilbake til Holland og blir professor i psykiatri.

 

Vendela
Alt jeg ikke har fortalt

For første gang forteller Vendela Kirsebom om syttitallsjenta fra Stockholm som mot alle odds klatret til toppen av moteverdenen og inn blant a-kjendisene i USA. Hun forteller om lange dager og ulønnet arbeid. Om millionkontrakter og utro menn, om gaffatape på brystene og bomber i postkassen. Om å spise middag i Det hvite hus og rømme fra et hotell pa Ibiza. 

Dette er også en varm historie om klassereiser og kulturforskjeller, om likestilling og småbarnsliv. Om å gi slipp på drømmen om kjernefamilien og finne røtter i et fremmed land. Og ikke minst er det en historie om kjærlighet. Den gode, vonde, altoppslukende og plutselige kjærligheten.