I hodet på en serieforfatter

M.J. Arlidge skriver om bestialske seriemordere. Men å skrive om dyr som drepes, tør han ikke. For der går grensen for britene.

 M.J. Arlidge intervjuet av Marius Aronsen

Nei, nei Gutt gir M.J. Arlidge hovedpersonen Helen Grace noen reale utfordringer – også av det personlige slaget. Det blir sagt at det er når en person kommer under press at den virkelig karakteren hennes kommer til syne. Derfor starter vi med å spørre Arlidge om dette er romanen der Grace viser sitt sanne ansikt?

   «I hver roman ønsker jeg å skape en særegen, djevelsk nemesis for Helen. En som kan presse henne til yttergrensene, drive henne ned i avgrunnen.»  M.J. Arlidge Foto: Bill Waters

«I hver roman ønsker jeg å skape en særegen, djevelsk nemesis for Helen. En som kan presse henne til yttergrensene, drive henne ned i avgrunnen.» M.J. Arlidge
Foto: Bill Waters

­­- Ja, absolutt. Dette er romanen der vi virkelig blir kjent med Helen Grace. Hun er under større press enn noen gang. Hun blir stilt overfor et umulig dilemma da de mørke hemmelighetene i livet hennes blir avslørt. Helen har på en eller annet måte klart å komme seg til et sted i livet der hun er komfortabel, men i denne boka river jeg teppet bort under føttene hennes. Plutselig er hun i stor fare, hun trues av undergang på alle fronter, noe som leder til en svært sjokkerende og overraskende slutt.

Helen Grace møter ondskap i mange fasonger. Er det noen temaer du ikke ville ha skrevet om?

Ja! Barn og dyr. Briters kjærlighet til dyr grenser til galskap, så jeg kunne aldri ha skadet dyr. Og jeg ville ha funnet det veldig vanskelig å skrive om barnemord eller grusomheter mot barn. Det tror jeg de fleste foreldre ville.

Oppfatter du roman-serier som det beste formatet for utvikle en litterær karakter?

Utvilsomt! Man kan bore seg inn i en person i en roman, og i en romanserie kan du vise hvordan de utvikler seg, vise endringer påvirket av traumer og triumfer. Det er et fantastisk format, da du kan ta med leserne dine på en reise som varer i flere år, og skape et dypt og varig bånd med romanfigurene dine.

KJØP NEI, NEI GUTT MED NETTRABATT HER

Noen forfattere starter med karakter og andre med plott. Hva er det første du går løs på når du skaper nye «eventyr» for Grace?

Vanligvis starter jeg med morderen. I hver roman ønsker jeg å skape en særegen, djevelsk nemesis for Helen. En som kan presse henne til yttergrensene, drive henne ned i avgrunnen. Så arbeider jeg derfra, plotter kampen deres svært detaljert. Nei, nei gutt er et godt eksempel på dette. Morderen er fast bestemt på å ødelegge Helen, og ingen ting skal få hindre han i det.

  Den femte boken i Helen Grace-serien. Etterforsker Helen Grace er ikke ukjent med tragedier. Men når de finner et lik i en nattklubb i Southhampton, går hendelsen hardt inn på henne.

Den femte boken i Helen Grace-serien. Etterforsker Helen Grace er ikke ukjent med tragedier. Men når de finner et lik i en nattklubb i Southhampton, går hendelsen hardt inn på henne.

-- Hadde du planen klar for Helen Grace helt fra begynnelsen? Visste du hvordan både personlighet og livshistorie skulle foldes ut?

Vel, da jeg satte meg ned med min engelsk forlegger første gang for å diskutere roman nummer én (Elle melle), kom jeg med grunnrisset til de første sju bøkene i serien. Jeg har hele veien hatt en forestilling om hvordan Helens liv skulle utfolde seg mens hun fortsatte å jakte på seriemordere. Reisen har endret seg underveis, men det sentrale bildet med en kvinnelig Sisyfos som i evig tid soner for gamle synder, uten å få det helt til, har blitt stående.

Du har studert engelsk litteratur og tv-produksjon. Men hva førte deg til krimlitteraturen?

Det er sjangeren jeg setter høyest. Jeg liker også komedier, historiske fortellinger og biografier. Men jeg elsker fortellinger som får pulsen til å øke, som røsker deg ut av din egen trygge, kjedelige verden. Derfor virket det naturlig for meg å skrive krimlitteratur.

I Norge har man ulike forklaringer på hvorfor krimlitteraturen har blitt så stor de siste tiårene; behovet for fortellinger der orden gjenopprettes, suget etter beretninger om moral, liv og død og så videre. Hva tror du er grunnen?

Som jeg var inne på, er det delvis eskapisme. Men for meg er det også noe helt grunnleggende i det. Jeg tror at vi alle er fascinert av kriminalitet. De fleste av oss er gode, lovlydige borgere, så vi blir nysgjerrige på hvorfor folk gjør ting de vet er farlig eller dødelig. Seriemordere fascinerer oss sannsynligvis mest, fordi de er i den ekstreme enden av denne moralske skalaen. De utfører handlinger som virke bisarre, brutale og irrasjonelle. Hvorfor vil man for eksempel oppbevare noens avhuggede hode i kjøleskapet. Jeg tror at en del av vår interesse for krimlitteratur kommer fra et ønske om å forstå, å konfrontere vår mørkeste frykt.

Seriemordere fascinerer oss sannsynligvis mest, fordi de er i den ekstreme enden av denne moralske skalaen. De utfører handlinger som virke bisarre, brutale og irrasjonelle

Du har skrevet en liten hyllest til Patricia Highsmith. Er hun den viktigste inspiratoren din?

Highsmith er stor inspirasjon for meg fordi hun er den mest originale og interessante krimforfatteren. Hun velger aldri den opplagte veien, bruker aldri klisjeer. Det er ingen «gode» i bøkene hennes – personene eksisterer i en fallen verden der alle er kompromitterte på et eller annet vis. Jeg elsker at hun unngår den rettskafne heltinnen, det uskyldige offeret som må reddes og de todimensjonale, onde skurkene. Når det er sagt: Den mest opplagte påvirkningen kommer nok fra Stieg Larsson. Millenniumstrilogien endret måten jeg så på krimlitteratur. Jeg hadde alltid elsket «the baddies» i thrillerne, men oppfattet ofte etterforskerne som kjedelige og uinspirerende. Larsson viste meg at «the good guys» ikke måtte være kjedelige. Lisbeth Salander er for meg en av de store krimskapelsene – en helt unik og overraskende etterforsker som lever lenge i leserens hukommelse.

Kan leserrespons påvirke deg?

Ja, men bare i vid forstand. Jeg er lydhør for hvordan lesere responderer – om de for eksempel synes voldsskildringene blir for grafiske. Da kan det hende jeg justerer litt i henhold til dette. Men i bunn og grunn skriver jeg det jeg selv ville likt å lese – og håper at andre liker det.

Helt til slutt: Hva er det beste med å være forfatter – og det verste?

– Det beste er interaksjonen med lesere og fans på Twitter og andre plattformer. Det er utrolig tilfredsstillende å høre at de er glad i Helen, Charlie og de andre – og at de ønsker mer. Veldig mange av mine Twitter-følgere er unge – tenåringer, studenter og lignende – noe som virkelig underminerer forestillingen om at unge mennesker ikke lenger leser i skjermbrettenes og smarttelefonenes tidsalder. Gi dem noe spennende, og de suger det til seg. Det verste? Det er lite jeg ikke liker – kanskje det eneste er “fryktfasen” i planleggingen, når man tenker at romanen ikke fungerer. Dette skjer vanligvis rett før man får et gjennombrudd som løser alt.

 

 Foto: Bill Waters

Foto: Bill Waters

Flere forfatterintervjuer