Intervju med Asbjørn Jaklin

Hvite løgner er Asbjørn Jaklins tredje spenningsroman om Alexander Winther. Hans forrige krimutgivelse, Rød sone som kom ut i 2014, ble nominert til Rivertonprisen.

Hva inspirerte deg til å skrive denne boken?

 Foto: Kari Holthe

Foto: Kari Holthe

- Den er inspirert av Netflix-serien The Americans som omhandler et russisk ektepar som går i dekning i USA. De lever som normale amerikanske borgere og får barn - men er samtidig topptrente KGB-agenter som infiltrerer og likviderer når det er nødvendig. Den er også inspirert av faktiske spionsaker i Norge som Selmer Nilsen og Arne Treholt og av Russlands åpenbare iver etter å manipulere valg i andre land. I min bok sniker en mann ved navn Jurij seg over frontlinjen da russerne går inn i Finnmark høsten 1944. Han møter sin kvinnelige agentkollega i Tromsø og de får en sønn. Mange år senere får dette betydning for et norsk kommunevalg og min helt, journalisten Alexander Winther.

 


Hvorfor valgte du å skrive krim?

- Jeg ble overtalt. I utgangspunktet er jeg dokumentarforfatter med sju historiske bøker bak meg. Jeg var lite innstilt på å skrive fiksjon, dokumentarforfatteren og journalisten Jaklin syntes det var lite interessant. Men tidligere forlagsredaktør og litterær agent Hans Petter Bakketeig overtalte meg til å forsøke. Det har vært moro og har ført til bedre dramaturgi og språk også i sakprosaen. Krim gjør det også mulig å nå nye lesere som kan fores med historiske hendelser fra Nord-Norge uten at de egentlig merker det.

Krim gjør det også mulig å nå nye lesere som kan fores med historiske hendelser fra Nord-Norge uten at de egentlig merker det.
 

Hvordan jobbet du frem historien?

  Hvite løgner  lanseres 23. august.  Les mer om boken her

Hvite løgner lanseres 23. august. Les mer om boken her

- Jeg prøver å bruke faktiske historiske hendelser som jeg spinner et plot i nåtid rundt. I dette tilfellet hadde jeg jobbet med dokumentarboka Brent jord 1944-1945,  utgitt av Gyldendal i 2016, i halvannet år. At russerne i flere måneder sto i Øst-Finnmark høsten 1944 er en unik hendelse i norsk historie. De trakk seg frivillig ut, men så var det altså noen som ble igjen, blant annet ekteparet Jurij og Nina. I utviklingen av plotet har jeg hatt hjelp av to dyktige menn, agent Hans Petter Bakketeig og forlagsredaktør Alexander Opsal. Rundt peisen og kjøkkenbordet på vår hytte i Troms drodlet vi ideer.

Hva er det beste – eventuelt det verste - med å være forfatter?

- Det beste er stor frihet og lykken ved å kunne bruke blanke dager på å skrive. Det verste er stor ensomhet, det er ingen kantine å gå til for å prate om løst og fast. Jeg er nok egentlig for utadvendt til å være forfatter, men det kan tas igjen på kveldstid!

Hva skal din neste krimroman handle om?

- Det er helt uklart. Det eneste sikre er at min helt Alexander Winther, journalist og tidligere spesialsoldat,  kommer på sporet av noen mørke hendelser med røtter tilbake i historien.

Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?

- Et lite drap i Lisboa av Robert Wilson. Det var hans forfatterskap som fikk meg overtalt til å forsøke krimsjangeren. Wilson trekker i denne boka inn historiske hendelser på en elegant måte. Samtidig skaper han meget troverdige karakterer i romanene.

Hvem er din favorittforfatter?

- Det er flere. Robert Wilson er nevnt. Jeg leser dessuten frivillig alt av bergenseren Tomas Espedal, han har en rytme i språket som er ren nytelse for en som strever med tekst selv. Av sakprosaforfattere vil jeg trekke fram Antony Beevor som har satt en ny standard for dokumentarbøker om andre verdenskrig.

Hva gjør du når du ikke skriver?

- Da er jeg journalist i Nordlys i Tromsø i en 20-prosent stilling. På fritida blir laksefiske og rypejakt høyt prioritert.