Det finnes to typer familier – de vi fødes inn i, og de vi selv skaper. «Vi begynner med slutten» av Chris Whitaker (oversatt av Helene Limås) er en sterk og drivende spennende roman om begge typer familier, og om kjærlighet, utenforskap og mot. Boken har fått strålende kritikker. Nettavisen ga terningkast seks, og kalte den en strålende roman på mange nivå, mens Dagbladet ga den en femmer og beskrev den som gråtvakker. Les utdrag fra boken her.
Ser du noe, løfter du hånden.
Det spiller ingen rolle om det er et sigarettpapir eller en brusboks.
Ser du noe, løfter du hånden.
Og du rører det ikke.
Bare løfter hånden.
Innbyggerne i den lille byen var klare, krysset elven ved vadestedet. Gikk framover på rekke, tjue skritt fra hverandre, hundre blikk i bakken, men likevel holdt de sammen – de fortaptes koreografi.
I byen bak dem, som nå var tømt, var ekkoet av en lang og deilig sommer knust av nyheten.
Hun het Sissy Radley. Syv år gammel. Blondt hår. De fleste kjente henne, så politimester Dubois trengte ikke å dele ut fotografier.
Walk gikk ytterst. Han var femten og fryktløs, men knærne hans skalv for hvert skritt.
De marsjerte gjennom skogsterrenget som en hær, politimennene foran med sveipende lommelykter. Mellom trærne kunne de skimte havet – det var langt dit, men jenta kunne ikke svømme.
Martha May gikk ved siden av Walk. De hadde datet i tre måneder, holdt seg til kyssing, for faren hennes var prest i Little Brook episkopale kirke.
Hun kastet et blikk på ham. «Vil du fortsatt bli politi?»
Walk stirret på Dubois, senket hodet, klamret seg til håpet.
«Jeg så Star», sa Martha. «Helt forrest, sammen med faren sin. Hun gråt.»
Star Radley, søsteren til den savnede jenta. Marthas bestevenn. De var tette som erteris. Men nå manglet de en.
«Hvor er Vincent?» spurte hun.
«Kanskje han er på den andre siden.»
Walk og Vincent var som brødre. Da de var ni, skar de seg i håndflatene, trykket dem sammen og sverget evig lojalitet til hverandre.
De sa ikke mer, bare stirret i bakken forbi Sunset Road, forbi ønsketreet, Converse-sko skjøv blader til side. Walk konsentrerte seg alt han kunne, likevel overså han det nesten.
Ti skritt fra Cabrillo, State Route 1, hundre mil fra Californias kyst. Han bråstoppet, kikket opp og så rekken bevege seg videre uten ham.
Han satte seg på huk.
Skoen var liten. Rødt og hvitt lær. Gullfarget spenne.
En bil på hovedveien bremset idet den nærmet seg – lysstrålen fra frontlyktene fulgte svingen til den fant ham.
I det samme fikk han øye på henne.
Han hev etter pusten og løftet hånden.
DEL ÉN
DEN FREDLØSE
Walk sto i utkanten av en gruppe opprørte mennesker – noen av dem hadde han kjent siden han ble født, noen av dem siden de ble født.
Feriegjester med kamera – solbrente og smilende, fullstendig uvitende om at vannet vasket vekk mer enn tømmer.
De lokale journalistene var på plass, en reporter fra KCNR. «Kan vi få et ord med deg, politimester Walker?»
Han smilte, stappet hendene godt ned i bukselommene og skulle til å tråkle seg gjennom mengden da folk gispet.
Fragmenter av lyd idet taket ga etter og raste ned i vannet langt der nede. Bit for bit sto reisverket nakent igjen, som et skjelett, som om hjemmet ikke var noe mer enn et hus. Det hadde vært Fairlawn-huset så lenge Walk kunne huske – da han var barn, lå det femti meter fra vannet. For et år siden var klippen blitt sperret av, for den smuldret bort nå. Av og til kom folk fra California Wild for å måle og beregne.
Et kaos av kameraer og upassende opprømthet da det haglet takstein og verandaen på forsiden klamret seg fast. Milton, slakteren, gikk ned på ett kne og fikk et blinkskudd idet flaggstangen segnet forover og flagget hang i brisen.
Den yngste Tallow-gutten gikk for nær. Moren hans dro ham så hardt i kragen at han datt bakover på rumpa.
I bakgrunnen gikk sola ned med bygningen – dissekerte vannet med kutt i oransje og lilla og skygger uten navn.
Den kvinnelige reporteren fikk saken sin – et historisk glimt som var så kort at det knapt telte.
Walk så seg rundt og fikk øye på Dickie Darke, som sto passiv og så på. Han ruvet som en kjempe, drøyt to meter høy. Darke drev med eiendom, og eide flere hus i Cape Haven og en klubb på Cabrillo – den type bule der hver synd kostet ti dollar og en flik av moralen din.
De ble stående en time til, Walk var sliten i beina da verandaen endelig ga opp. Tilskuerne motsto trangen til å applaudere, og så snudde de seg og gikk tilbake – til grilling og øl og bålgroper med flammer som kastet et flakkende lys langs Walks ettermiddagsrute – lyste opp steinheller og en steinmur som var bygget uten mørtel, men som holdt seg godt. Bakenfor sto ønsketreet, en diger eik som var så omfangsrik at greinene var støttet opp. Gamle Cape Haven gjorde alt som stod i dens makt for ikke å forsvinne.
En gang hadde Walk klatret i det treet sammen med Vincent King, men det var så lenge siden at det knapt telte. Walk hvilte en skjelvende hånd på våpenet sitt, og den andre på beltet. Han hadde på seg slips, kragen var stiv og skoene nypussede. Han hadde akseptert sin plass på en måte som noen beundret og andre så på med medfølelse. Walker, kaptein på et skip som aldri forlot havnen.
Han fikk øye på jenta, som beveget seg mot strømmen mens hun holdt broren i hånden – den lille gutten slet for å holde følge med henne.
Duchess og Robin, Radley-barna.
Han møtte dem på halvveien, for han visste alt som var å vite om dem.
Gutten var fem og gråt lydløse tårer, jenta hadde akkurat fylt tretten og gråt aldri.
«Moren deres», sa han – det var ikke et spørsmål, men et så tragisk faktum at jenta ikke engang nikket, bare snudde seg og gikk i forveien.
De beveget seg gjennom halvmørke gater, omgitt av hvite plankegjerder og lysgirlandere. Over dem steg månen, ledet og gjorde narr av dem, slik den hadde gjort i tretti år. Forbi staselige hus, glass og stål som kjempet mot naturen, et hjerteskjærende vakkert syn.
Bortover Genesee, der Walk fortsatt bodde i foreldrenes gamle hus. Ut på Ivy Ranch Road, der Radley-huset dukket opp i synsfeltet. Flassende skodder, en sykkel sto opp ned med ett hjul ved siden av. I Cape Haven kunne en nyanse unna perfekt like gjerne ha vært svart.
Walk gikk fra barna og løp oppover stien. Det kom ikke annet lys innefra enn flimringen fra en tv. Bak seg så han at Robin fortsatt gråt, og at Duchess fortsatt fulgte ham med blikket – hard, uten medfølelse.
Han fant Star på sofaen med en flaske ved siden av seg – ingen piller denne gangen – én sko på og en naken fot, små tær, lakkerte negler.
«Star.» Han la seg på kne og klappet henne på kinnet.
«Star, nå må du våkne.» Han snakket rolig, for begge barna sto i døråpningen. Duchess holdt en arm rundt broren, som lente seg så tungt mot henne at det var som om han ikke hadde en eneste knokkel igjen i den lille kroppen.
Han ba jenta ringe 911.
«Det har jeg allerede gjort.»
Han skjøv opp Stars øyne med tommelen, men så ikke annet enn hvitt.
«Kommer det til å gå bra med henne?» Det var guttens stemme.
Walk kastet et blikk mot døren, håpet å høre lyden av sirener, myste mot den flammende himmelen.
«Kan du gå og se etter dem?»
Duchess leste ham og tok med seg Robin utenfor.
I det samme skalv Star, kastet opp litt og ristet, som om Gud eller Døden hadde grep om sjelen hennes og holdt på å rykke den løs. Walk hadde gitt det tid, tre tiår hadde gått siden Sissy Radley og Vincent King, men fortsatt snøvlet Star om evigheten, om at fortiden og framtiden hadde kollidert så voldsomt at framtiden spant ut av kurs på en måte som aldri kunne rettes opp. Duchess skulle kjøre med moren sin. Walk skulle ta med seg Robin.
Hun så på mens ambulansearbeideren jobbet. Han prøvde ikke å smile, og det var hun takknemlig for. Han var i ferd med å bli skallet, svettet, og begynte kanskje å bli lei av å redde dem som var så fast bestemt på å dø.
En stund ble de stående foran huset. Døren var åpen for Walk – som var der, slik han alltid var, med hånden på Robins skulder. Robin trengte det, trøsten fra en voksen, en følelse av trygghet.
På den andre siden av gaten beveget gardiner seg i vinduene idet skygger formidlet taus fordømmelse. Med ett fikk hun øye på barn fra skolen hennes i enden av veien, de trampet hardt på pedalene, røde i ansiktet. Nyheter spredde seg raskt i en by der byplanlegging ofte havnet på førstesiden av avisen.
De to guttene stoppet rett ved politibilen og slengte fra seg syklene. Den høyeste av dem var andpusten og hadde en hårtjafs klistret til pannen da han langsomt gikk mot ambulansen.
«Er hun død?»
Duchess løftet haken, møtte blikket hans og holdt det. «Stikk.»
Motoren ble ruset idet døren smalt igjen. Sotet glass gjorde verden matt.
Biler snirklet seg gjennom svingene til de nådde bakketoppen, der Stillehavet lå på den andre siden med steiner som brøt overflaten som druknende hoder.
Hun stirret ut på gaten sin til de kom til enden, til trær lente seg fram og møttes over Pensacola. Greinene var som hender som foldet seg i bønn for jenta og broren hennes, og for tragedien som hadde begynt lenge før noen av dem ble født.
Natten var som andre netter, som slukte Duchess så fullstendig at hun visste at hun aldri ville få se dagslys igjen – ikke slik andre barn gjorde. Sykehuset var Vancour Hill, og Duchess kjente det så altfor godt. Da de tok moren hennes, ble hun stående på det bonede gulvet som speilet lyset, og se på døren til Walk kom gående inn med Robin.
Hun gikk bort og tok brorens hånd, geleidet ham bort til heisen, som førte dem opp til andre etasje. På familierommet var lyset dempet, og hun skjøv sammen to stoler.
Rett over gangen lå lageret, og Duchess forsynte seg med myke tepper og gjorde stolene om til en provisorisk seng. Robin sto anspent og så på, trøttheten lyste av ham, ga ham store, plagede mørke ringer under øynene.
«Må du tisse?»
Et nikk.
Hun tok ham med inn på badet, ventet noen minutter, og passet deretter på at han vasket hendene ordentlig. Hun fant tannkrem, klemte ut litt på fingeren og smurte inn tennene og gummene hans. Han spyttet, hun tørket ham rundt munnen.
Hun hjalp ham av med skoene, og over armlenene på stolene, der han la seg til rette, som et slags lite dyr idet hun bredde over ham.
Han kikket på henne over teppekanten. «Ikke gå fra meg.»
«Aldri.»
«Kommer det til å gå bra med mamma?»
«Ja.»
Hun skrudde av tv-en så det ble helt mørkt i rommet, men nødlyset etterlot dem i et rødt skinn som var svakt nok til at han sovnet før hun nådde døren.
Hun ble stående i det kliniske lyset med ryggen mot døren – hun ville ikke slippe noen inn, det var et familierom til der. Etter en time dukket Walk opp igjen og gjespet ettertrykkelig. Duchess visste hvordan dagene hans var, han kjørte Cabrillo Highway – de perfekte kilometerne videre fra Cape Haven, der hver meter liknet et paradis, og folk krysset landet for å finne stedet og kjøpe seg et feriehus som sto tomt ti måneder i året.
«Sover han?»
Hun nikket én gang.
«Jeg har vært og sett til moren din, det kommer til å gå bra med henne.»
Hun nikket igjen.
«Du kan gå og hente deg en brus eller noe, det er en maskin ved siden av…»
«Jeg vet det.»
Hun kastet et blikk inn i rommet og så at broren sov tungt, han ville ikke røre på seg før hun vekket ham.
Walk holdt fram en dollarseddel, og hun tok den motvillig.
Hun gikk gjennom korridorene, kjøpte brusen, men drakk den ikke. Hun ville spare den til Robin når han våknet. Hun kikket inn i avlukker – lyder av fødsel og tårer og liv. Hun så skall av mennesker – så tomme at hun visste at de aldri ville komme seg igjen. Politimenn gikk ved siden av slemme menn med tatoverte armer og blodig ansikt. Hun luktet fylla, klorvaskemiddelet og møkka.
Hun passerte en sykepleier og fikk et smil, for de fleste hadde sett henne før – et av de barna som hadde fått utdelt dårlige kort her i livet.
Da hun kom tilbake, så hun at Walk hadde satt fram to stoler ved døren. Hun så til broren sin, så satte hun seg.
Walk tilbød henne tyggegummi, og hun ristet på hodet.
Hun merket at han hadde lyst til å si noe, en eller annen svada om forandring, et øyeblikk på livets vei, om at alt kom til å bli annerledes.
«Du ringte ikke.»
Han så på henne.
«Barnevernet. Du ringte ikke.»
«Det burde jeg.» Tonefallet hans var trist, som om han sviktet henne eller politiskiltet sitt, hun visste ikke hvilken av dem.
«Men du kommer ikke til å gjøre det.»
«Jeg kommer ikke til å gjøre det.»
Magen hans bulte under den brune skjorten. De lubne, rødlette kinnene til en gutt som aldri fikk nei av de ettergivne foreldrene sine. Og et ansikt som var så åpent at hun ikke kunne forestille seg at han hadde en eneste hemmelighet. Star sa at han var tvers gjennom snill, som om det var noe positivt.
«Du burde få deg litt søvn.»
De ble sittende slik til stjernene bleknet i det første dagslyset, til månen glemte sin oppgave og gradvis måtte vike for den gryende dagen – som en påminnelse om det som hadde vært. Rett overfor dem var det et vindu, og Duchess sto ved glassflaten og stirret ut mot trærne og villmarken som trakk seg stadig lenger tilbake. Fuglesang.
Langt der borte så hun vann og noen prikker som var trålere som gled langsomt gjennom bølgene.
Walk kremtet. «Moren din … var det en mann …»
«Det er alltid en mann. Hver gang det skjer noe jævlig i verden, er det alltid en mann.»
«Darke?»
Hun svarte ikke.
«Kan du ikke fortelle meg det?» spurte han.
«Jeg er fredløs.»
«Det er sant.»
Hun hadde en sløyfe i håret, som hun stadig fiklet med. Hun var for tynn, for blek og for vakker, akkurat som moren sin.
«Det er en helt nyfødt baby der borte.» Walk skiftet tema.
«Hva skal den hete?»
«Jeg vet ikke.»
«Jeg vedder femti spenn på at det ikke er Duchess.»
Han lo mykt. «Så sjeldent at det er eksotisk. Du skulle egentlig hete Emily, vet du.»
«Etter Emily Dickinson.»
«Stemmer.»
«Hun leser fortsatt det diktet om håp for Robin.»
Duchess satte seg, la det ene beinet over det andre og gned foten sin. Joggeskoen hennes var slitt og litt for stor. «Er dette min storm, Walk?»
Han nippet til kaffen, som om han lette etter svar på et umulig spørsmål. «Jeg liker Duchess.»
«Du kan gjerne prøve det en stund. Hvis jeg var gutt, hadde hun sikkert døpt meg Sue.» Hun la hodet bakover og kikket opp på de blinkende lysstoffrørene. «Hun har lyst til å dø.»
«Det har hun ikke. Du må ikke tenke sånn.»
«Jeg klarer ikke å bestemme meg for om selvmord er noe av det mest egoistiske eller mest uselvisk man kan gjøre.»
Klokken seks kom en sykepleier og hentet henne. Star lå der, som en skygge av et menneske, langt mindre av en mor.
«Duchess, hertuginnen av Cape Haven.» Star smilte matt. «Det ordner seg.»
Duchess ble stående og se på henne, men så begynte Star å gråte, og Duchess krysset gulvet, la kinnet mot morens bryst og lurte på hvordan hjertet hennes fortsatt kunne slå.
Sammen lå de der i daggryet, en ny dag, men uten morgenlysets fagre løfter, for Duchess visste at løfter var falske.
«Jeg er glad i deg. Unnskyld.»
Det var mye Duchess kunne ha svart, men akkurat nå kom hun ikke på annet enn «Jeg er glad i deg. Jeg vet det».
Chris Whitaker bor i Storbritannia med kone og tre små barn. Når han ikke skriver, jobber han deltid i det lokale biblioteket. Whitaker har tidligere gitt ut to bøker, og allerede for debuten mottok han CWW John Creasy New Blood Dagger-prisen.