Det siste han fortalte meg av Laura Dave (oversatt av Helene Limås) er en gripende og uforglemmelig pageturner hvor hemmeligheter på elegant vis blir avslørt. Boken har fått strålende kritikker både i utlandet og her hjemme. Dagbladet trillet terningkast fem og beskrev den som original. Les utdrag fra boken her.
Prolog
Owen pleide å like å erte meg fordi jeg alltid mister ting, fordi jeg, på min egen måte, har gjort det å miste ting til en kunstform. Solbriller, nøkler, votter, baseballcapser, frimerker, kameraer, mobiltelefoner, colaflasker, kulepenner, skolisser. Sokker. Lyspærer. Isbitbrett. Han tar ikke egentlig feil. Jeg pleide å ha en tendens til å legge ting på rare steder. Til å bli distrahert. Til å glemme.
På den andre daten vår mistet jeg parkeringsbilletten til parkeringshuset der vi hadde satt bilene mens vi spiste middag. Vi hadde tatt hver vår bil. Senere pleide Owen å fleipe med det – han elsket å fleipe med at jeg insisterte på å kjøre min egen bil til den andre daten vår. Selv på bryllupsnatten fleipet han med det. Og jeg fleipet med at han hadde kryssforhørt meg den kvelden – at han hadde stilt en uendelig rekke spørsmål om fortiden min – om de mennene jeg hadde forlatt, om de mennene som hadde forlatt meg.
Han hadde kalt dem ‘de-fyrene-det-kunne-ha-blitt’. Han hadde skålt for dem og sagt at samme hvor de var, var han takknemlig for at de ikke hadde vært det jeg trengte, slik at han fikk være den som satt tvers overfor meg.
Du kjenner meg nesten ikke, sa jeg.
Han smilte. Men det føles ikke sånn, gjør det vel?
Han hadde helt rett. Det var overveldende, det som tilsynelatende levde mellom oss helt fra begynnelsen av. Jeg vil gjerne tro at det var derfor jeg ble distrahert. At det var derfor jeg mistet parkeringsbilletten.
Vi parkerte i Ritz-Carlton-parkeringshuset i sentrum av San Francisco. Og parkeringsvakten ropte at det ikke spilte noen rolle at jeg påsto at jeg bare hadde vært der og spist middag.
Boten for å miste parkeringsbilletten var hundre dollar. «Du kan ha latt bilen stå her i ukevis», sa parkeringsvakten. «Hvordan vet jeg at du ikke bare skrøner? Hundre dollar pluss moms for hver billett man mister. Les skiltet.» Hundre dollar pluss moms for å komme seg hjem.
«Er du sikker på at den er borte?» spurte Owen. Men han smilte da han sa det, som om dette var den beste informasjonen han hadde fått om meg hele kvelden.
Jeg var sikker. Likevel lette jeg gjennom hver centimeter av den leide Volvoen min, og gjennom den stilige sportsbilen til Owen (selv om jeg aldri hadde sittet i den), og jeg lette over hele det enorme, grå gulvet i parkeringshuset. Ingen billett. Ingen steder.
Uka etter at Owen forsvant, drømte jeg at han sto i det parkeringshuset. Han hadde på seg den samme dressen – og han smilte det samme sjarmerende smilet. I drømmen tok han av seg gifteringen.
Se, Hannah, sa han. Nå har du mistet meg også.
Del 1
Hvis du åpner døren for fremmede …
Du ser det på tv hele tiden. Det banker på inngangsdøren, og utenfor står det noen som venter på å få fortelle deg den nyheten som forandrer alt. På tv er det vanligvis en politiprest eller en brannmann, eller kanskje en uniformert offiser fra forsvaret. Men da jeg åpner døren – da jeg oppdager at alt snart skal forandre seg for meg – er budbringeren verken en politimann eller en føderal betjent med press i buksa. Det er en tolv år gammel jente i fotballdrakt. Med leggskinn og alt.
«Mrs. Michaels?» spør hun.
Jeg nøler før jeg svarer – slik jeg ofte gjør når noen spør om det er meg. Det er meg, og det er ikke meg. Jeg har ikke endret navnet mitt. Jeg var Hannah Hall i trettiåtte år før jeg traff Owen, og jeg så ingen grunn til å bli en annen etterpå. Men Owen og jeg har vært gift i litt over et år, og på den tiden har jeg lært meg å ikke rette på folk uansett hvordan de spør. For det de egentlig vil vite, er om jeg er kona til Owen.
Og det er helt klart det tolvåringen vil vite, og derfor må jeg forklare hvorfor jeg kan være så sikker på at hun er tolv – mesteparten av livet har jeg tross alt plassert folk i én av to vidtfavnende kategorier: barn og voksen. Denne forandringen er et resultat av det siste halvannet året, et resultat av at Bailey, datteren til mannen min, er seksten år – en forbløffende avvisende alder. Det er et resultat av feilen jeg gjorde da jeg møtte den innesluttede Bailey første gang – da jeg sa til henne at hun så yngre ut enn hun var. Det var det verste jeg kunne ha sagt.
Eller kanskje det var det nest verste. Det verste var antagelig forsøket mitt på å gjøre det bedre ved å vitse om at jeg skulle ønske at noen ville si det samme til meg. Bailey har bare så vidt tolerert meg etterpå, til tross for at jeg nå vet bedre enn å prøve å komme med noen som helst slags spøk til en sekstenåring. Eller – egentlig å prøve å si stort overhodet.
Men tilbake til den tolvårige venninnen min som sto i døråpningen og flyttet vekten fra den ene skitne fotballskoen til den andre.
«Mr. Michaels ba meg om å gi deg dette», sier hun.
Så rekker hun fram hånden, og i den holder hun et sammenbrettet gult ark fra en notatblokk. På forsiden av arket står det HANNAH med håndskriften til Owen.
Jeg tar imot det sammenbrettede arket mens jeg holder blikket hennes. «Unnskyld», sier jeg. «Er det noe jeg ikke har fått med meg? Er du en venn av Bailey?»
«Hvem er Bailey?»
Jeg ventet ikke at svaret skulle være ja. Det er et helt hav mellom tolv og seksten. Men jeg får ikke dette til å stemme. Hvorfor har ikke Owen bare ringt meg? Hvorfor blander han inn denne jenta? Det første jeg ville ha gjettet på, er at noe har skjedd med Bailey, og at
Owen ikke kunne komme fra. Men Bailey er hjemme, og som vanlig unngår hun meg – den drønnende musikken (dagens utvalgte er: Beautiful: The Carole King Musical) pulserer hele veien ned trappa i en gjentagende påminnelse om at jeg ikke er velkommen på rommet hennes.
«Unnskyld. Jeg er litt forvirret … hvor traff du ham?»
«Han løp forbi meg i gangen», svarer hun.
Et øyeblikk tror jeg at hun mener gangen vår, området rett bak oss. Men det gir ikke mening. Vi bor i et flytende hjem i bukten – en husbåt, som de vanligvis kalles, bortsett fra her i Sausalito hvor det er et helt samfunn av dem. Fire hundre. Her kalles de flytende hjem – bare glass og utsikt. Fortauet vårt er en brygge, gangen vår er en stue.
«Så du traff Mr. Michaels på skolen?»
«Det var jo det jeg akkurat sa.» Hun sender meg et blikk som betyr: Hvor ellers? «Jeg og venninnen min, Claire, var på vei til trening. Og han ba oss om å levere dette. Jeg sa at jeg ikke kunne dra hit før jeg var ferdig på trening, og han sa at det var greit. Han ga oss adressen deres.»
Hun holder opp enda et ark, som et slags bevis.
«Han ga oss tjue dollar også», legger hun til.
Men hun holder ikke opp pengene. Kanskje hun er redd for at jeg kommer til å ta dem tilbake.
«Telefonen hans var ødelagt, eller noe, så han kunne ikke ringe deg. Jeg aner ikke. Han saktnet bare så vidt farten.»
«Jaså … så han sa at telefonen hans var ødelagt?»
«Hvordan skulle jeg ellers vite at den var det?» spør hun.
Så ringer telefonen hennes – eller, jeg tror at det er en telefon helt til hun løsner den fra midjen og den likner mer på en høyteknologisk personsøker. Er personsøkere populære igjen?
Musikalmusikk med Carol King. Høyteknologiske personsøkere. Antagelig er det også en av grunnene til at Bailey er så utålmodighet med meg. Det finnes en hel verden av tenåringsgreier som jeg ikke aner noe som helst om.
Jenta taster i vei på enheten sin, hun er allerede i ferd med å glemme Owen og oppdraget til tjue dollar. Men jeg har ikke lyst til å slippe henne av gårde, for jeg er fortsatt usikker på hva som skjer. Kanskje dette er en eller annen slags merkelig spøk. Kanskje Owen synes at dette er morsomt. Jeg synes ikke at det er morsomt. I hvert fall ikke ennå.
«Ha det, da», sier hun.
Hun begynner å gå bortover brygga, og jeg ser etter skikkelsen, som blir mindre og mindre. Sola har gått ned over bukten, og en håndfull tidlige kveldsstjerner lyser veien for henne.
Nå går jeg også utenfor. Jeg venter halvveis at Owen (kjære, dumme Owen) skal hoppe fram fra kanten av brygga mens resten av fotballaget står knisende bak ham, og at de forklarer meg den spøken jeg åpenbart ikke forstår. Men han er ikke der. Det er ingen der.
Så jeg lukker døren og kaster et blikk ned på det sammenbrettede gule arket jeg fortsatt holder i hånden. Jeg har ikke åpnet det ennå.
Gradvis går det opp for meg hvor lite lyst jeg har til å åpne det. Jeg vil ikke vite hva det står på arket. En del av meg vil fortsatt klamre meg til dette siste øyeblikket – det øyeblikket der jeg fortsatt får lov til å tro at dette er en spøk, en feil – et stort ingenting – øyeblikket før jeg vet helt sikkert at noe har begynt som jeg ikke lenger kan stoppe.
Jeg bretter ut papiret.
Beskjeden fra Owen er kort. Én linje – en gåte i seg selv.
Beskytt henne.
Laura Dave (f. 1977) har utgitt flere bøker og fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd med Det siste han fortalte meg. Boken kom ut i USA i 2021 og ble umiddelbart en toppselger. Forfatteren bor med sin familie i Los Angeles.