FORTELLINGENS KRAFT

Essay om Veien til nattens ende av Gunnar F. Klinge

 «Iris visste at det bare var innbilning, og at husene og trærne og byene og fjellene var de samme, uansett om solen skinte på dem eller ikke. Men det hjalp så lite når det føltes som om dagen og natten var to forskjellige verdener. Den ene var lys og trygg, mens den andre var mørk og fylt med mystiske og skremmende skapninger. Mamma hadde mange ganger fortalt henne om Tanatos, nattens sønn, med svart ansikt og svarte vinger, som satt ved Hades-porten med ljå og urne i hendene. Tanatos var døden, med hjerte og innvoller av malm og jern, og selv om han var liten av vekst, var hans makt og styrke forferdelig. Selv gudene var redde for ham, og navnet hans måtte aldri sies høyt, for da kunne han komme flyvende opp fra skyggeriket og hente deg.»

Veien til nattens ende  er en fantastisk fortelling om sorg og savn og heltemot. I en verden der porten mellom drøm og våken virkelighet står åpen må Iris risikere alt for å redde den hun er glad i, uten å se seg tilbake.   Les mer

Veien til nattens ende er en fantastisk fortelling om sorg og savn og heltemot. I en verden der porten mellom drøm og våken virkelighet står åpen må Iris risikere alt for å redde den hun er glad i, uten å se seg tilbake. Les mer

Hva gjør en tolvåringen som må takle tapet av en far, som brått og brutalt rives bort i en meningsløs bilulykke? Hvordan bearbeider hun sorgen? Og hvordan finner hun fotfeste og mening i tilværelsen igjen?

For å sirkle inn et svar må vi tilbake til Mykenes fall i år 1175 f.kr., da nøkkelen til grekernes skriftspråk, linear B, gikk tapt. Den lille gruppen av profesjonelle skrivere som behersket dette komplekse tegnsystemet, ble utradert sammen med hoffet, og siden den gang er det ingen som har greid å knekke koden. Dette blodige skiftet innvarslet en muntlig epoke som varte i nær 400 år, før grekerne overtok fønikernes fonetiske alfabet. I denne epoken sto diktningen høyt i gresk kultur. Det offentlige rom var fylt med poesi, dans og sang og dikterne var bærere av kollektivets hukommelse.

Den mest berømte dikteren fra denne epoken er Homer, som av ettertiden regnes som opphavsmann til Iliaden og (muligens) Odysseen. Iliaden er det eldste av de to heltediktene som innleder hele vår europeiske litteratur. Og dette mektige eposet, som skildrer noen dager av grekernes beleiring av Troja, har fortsatt å inspirere og fascinere oss i 3000 år. Gjennom 24 sanger følger vi et mektig skjebnedrama, der mennesker og guder utkjemper blodige slag foran Trojas murer, før Odyssevs’ listige finte (med den Trojanske hesten) besegler Trojas skjebne, og Kong Priamos, i siste sang, får utlevert sinn sønns lik på Akillevs nåde, og begravet ham på tradisjonelt vis: «Således jordet de Hektor, den veldige kjempe på stridsvogn», synger heltediktets siste strofe.

Homer står ved enden av en 400 år lang muntlig skaldetradisjon, som sugde næring fra en fjern mytisk fortid da guder og monstre vandret gjennom den menneskelige fantasi og ut på jorden blant menneskene. En magisk tid der hver kilde og elv, hver klippe og bergtopp, hvert tre og hver menneskelige egenskap hadde sin egen guddom, som menneskene var avhengige av og måtte holde seg inne med. I Veien til nattens ende viderefører Iris’ mor, som er ekspert på greske myter, denne muntlige skaldetradisjonen til datteren.

For Iris er mytene fantastiske fortellinger hun har vokst opp med, men på samme tid har hun lært at det ligger noe viktig begravd i det menneskelige konfliktstoffet mytene skildrer. Dette «noe» som vi kan kjenne oss igjen i, og som Iris lar seg fascinere av, fortsetter å snakke til oss og gi mening, fordi følelseslivet vårt ikke har forandret seg nevneverdig siden antikken. Vi føler fremdeles misunnelse, sjalusi, begjær, glede, sorg og sinne, og vi sliter fremdeles med å finne ut av livet, akkurat som grekerne gjorde for tusenvis av år siden. Mytene handler med andre ord om oss, om de grunnleggende drivkreftene i menneskelivet, og de rommer et enormt spekter av menneskelig erfaring. Selv det umulige håpet om å få treffe igjen de man har mistet, eller hente dem tilbake til livet, gjenfinner vi i fortellingen om Orfeus og Evrydike. Etter farens død blir dette yndlingsfortellingen til Iris, og hun lever seg inn i den, i en slik grad at skillet mellom det som er virkelig og det som er fantasi og drøm, gradvis viskes ut og glir over i hverandre. Og når hun først slipper taket i virkeligheten og faller inn i et mytologisk univers, er det ingen grenser for hva som kan skje:

«Iris kløv over skigarden og gikk etter ravnen, som lettet og fløy et lite stykke inn i skogen før den landet og ventet på henne. Tre ganger lettet den, og tre ganger landet den, før skogen uventet åpnet seg og de kom ut på et jorde som hun ikke så enden på i tåken og snødrevet.
            – Korp, korp, sa ravnen og hoppet ut på jordet. Der ble den stående og se inn i tåken, og så hoppet den et stykke til. Det knaste under skosålene da Iris fulgte etter, og da hun kikket ned, så hun at frosten sto opp av bakken som knust glass. Knaselyden var så høy at den overdøvet alle andre lyder. Hun stoppet og så seg tilbake. Skogkanten var i ferd med å forsvinne i tåkens svevende tentakler, som gled lydløst rundt trærne og fanget dem inn. Verdenen bak henne ble visket ut, og hun hørte et «svosj» i luften.
            Mørke former på størrelse med svære måker føk forbi over henne og ble borte i tåken.
            – Korp-korp! skrek ravnen, og bakset med vingene.
            Iris skjønte at noe uhyggelig var i ferd med å skje, men hun greide ikke å røre seg. Hun sto som spikret til bakken og stirret opp i tåken da en av de svarte formene med ett stupte mot henne med et skingrende skrik:
            – Kriiiiii!
            I et glimt så hun vesenet som suste mot henne, med flirende fugleøyne, rovfuglnebb og kvinnekropp. Armene var digre vinger, beina var korte og dekket av sorte fjær, og føttene var lik gripende hender med fem krumme klør i stedet for fingre. Skriket skar i ørene da vesenet sneiet hodet hennes. Iris huket seg ned og så skapningen forsvinne i tåken, mens hjertet hamret vettskremt i brystet, for nå visste hun hva som var etter henne.
            Harpyer. Daimoner fra dødsriket, halvt fugler og halvt kvinner. Onde skapninger, født av mørket, som fløy av sted som storm og uvær. De var skapt for å plage og pine og for å bortføre mennesker til Tartaros - det dypeste, hesligste stedet i underverdenen, som lå like langt under jorden som himmelen hevet seg over bakken.»

For Iris, som har vokst opp med morens fortellinger, er det skikkelsene fra den greske mytologien som gir form til sorgen og savnet etter farens død. Men på samme tid har fortellingene kraft til å løfte henne ut av hverdagen og inn i en eldgammel forestillingsverden, som fremdeles brenner i vår felles bevissthet. Mange har varmet seg ved ilden og noen har selv båret ved til bålet. For så lenge fortellingene lever vil det fortsette å brenne, hele veien til nattens ende.

Gunnar F. Klinge byline Arne B. Langleite.jpg

Gunnar F. Klinge (f. 1976) er forfatter og idéhistoriker fra Oslo. Han har tilbrakt elleve år ved landets eldste universitet, syv år som student og fire år som forskningsadministrator ved Det humanistiske fakultet. 

Siden 2010 har Klinge bodd i Lillehammer, der han jobber som seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet. 

Klinge debuterte med Alma Mater, en bok han vant Maurits Hansen-prisen «Nytt blod» for beste norske krimdebut i 2017.

Veien til nattens ende er Gunnar F. Klinges debut som barnebokforfatter.

Les mer om Veien til nattens ende her.