Tidenes bakrus

Hva om du våknet opp 500 år tidligere etter en kjempekrangel i fylla? Det merkelige tilfellet Leira og Doktor Didriksen kan best beskrives som en storslagen idéhistorisk satire. Martin Tesli har skrevet en imponerende debutroman om to moderne menneskers morsomme og tankevekkende møte med middelalderen, som kanskje bare er en fortelling om en reise inn i deres egen psyke.

 «Det er lett for en liten hund å bjeffe mot en større hund, så lenge den står beskyttet bak et gjerde. Men hva hvis man åpner porten?»

 Hvordan fikk du ideen til denne romanen?

 En fortelling om to moderne menneskers møte med middelalderen eller kanskje en fortelling om en reise inn i deres egen psyke.  Les mer om Det merkelige tilfellet Leira og Doktor Didriksen her

En fortelling om to moderne menneskers møte med middelalderen eller kanskje en fortelling om en reise inn i deres egen psyke. Les mer om Det merkelige tilfellet Leira og Doktor Didriksen her

Jeg har lenge vært fascinert av spørsmålet: «Hvor mye er man egentlig villig til å ofre for sine meninger?». I Norge idag koster det stort sett ingenting å fremme sine synspunkter, og ens integritet blir ikke satt under press. Det er lett for en liten hund å bjeffe mot en større hund, så lenge den står beskyttet bak et gjerde. Men hva hvis man åpner porten?

 Etter å ha sett TV-serien «Hjernevask» for noen år siden, tenkte jeg det ville være interessant å la de to standpunktene som ble presentert der, relativisme og realisme, bryne seg på hverandre og testes i praksis, ved å la ideene inkarnere to skikkelser som ble sendt ut i et helt fremmed habitat.

På den måten er romanen min en form for eksperiment, hvor laboratoriet er middelalderens verden og stoffene hvis egenskaper skal testes ut, er to ideer fra vår tid. Den overordnede tematikken som settes under mikroskopet er menneskets integritet og evne til tilpasning.

På den måten er romanen min en form for eksperiment, hvor laboratoriet er middelalderens verden og stoffene hvis egenskaper skal testes ut, er to ideer fra vår tid.

En skal ikke se bort fra at de to hovedpersonene i romanen får hele 24 år for å bevise hvilke egenskaper som virkelig bor i dem, som den gode, gamle doktor Faust.

24 år er lang tid. Hvor lenge har du skrevet?

Jeg har skrevet skjønnlitteratur siden 2003, da jeg var ferdig uteksaminert som lege, og begynte i turnustjeneste på et sted hvor jeg ikke kjente noen. Under studietiden hadde jeg drevet med teater, og da jeg plutselig ble alene, lot jeg nok teateret begynne å utspille seg i mitt eget hode. Så var det kort vei fra hodet til papiret.

 Foto: Eigil Korsager

Foto: Eigil Korsager

 Og hvordan skriver du?

Jeg forsøker å skrive strukturert. Helst begynner jeg med et filosofisk konsept eller tankeeksperiment, og karakterer basert på mennesker jeg kjenner personlig eller fra offentligheten, som jeg forsøker å smelte sammen til en helstøpt masse som inkarnerer ideene samtidig som de lever sine egne liv. Så kommer jeg på noen hovedscener, oppretter et excel-ark hvor jeg noterer dem ned, inkludert tid, sted, konflikt og karakterer involvert. Jeg er inspirert av «snowflake method», som baserer seg på fraktalgeometri. Man begynner med hovedkonseptet, som man så utvider stegvis, slik et snøkrystall multipliserer sin form, samtidig som grunnstrukturen bevares på alle nivåer. Denne metoden passer også til skriving av vitenskapelige artikler og kan være uhyre effektiv, ihvertfall til denne type litteratur. Men jeg tror ikke den vil fungere like godt til for eksempel stream-of-consiousness.

Man begynner med hovedkonseptet, som man så utvider stegvis, slik et snøkrystall multipliserer sin form, samtidig som grunnstrukturen bevares på alle nivåer.

 Vi trenger litt bakgrunnshistorie. Hvor kommer du fra?

Jeg kommer fra Oslo, men har studert i Tromsø i seks år, noe man ikke skal se bort fra at har preget både personligheten og skrivestilen min. Ubekreftede kilder vil ha det til at jeg har et sommerhus på en øy i Indre Oslofjord. Ikke helt ulikt stedet hvor romanen min begynner.

 Hvem er du, egentlig?

Det var et stort og vanskelig spørsmål. Hvis jeg skal svare som en realist, må det bli noe sånt som at jeg egentlig, dypest inne, helt innerst i cellekjernen – er mine gener. Og at min kropp kun er et fremkomstmiddel for genene, en oppsamlig av de trekk som har vist seg gunstige for tilpasningen til omgivelsene gjennom tusener av generasjoner. Hvis jeg skal svare som en relativist, er jeg egentlig en uendelig formbar plastilinklump, som knas konstant i samfunnets og tidsåndens hender. Men uansett hva jeg egentlig er, kommer det tilsyne i hverdagen som en sliten småbarnspappa med forskningsjobb i staten, litt for mye å gjøre og litt for lite søvn. Og hvis liv hovedsakelig består av kampen mot forskningsbyråkratiet, kampen på bleiefronten og kampen for å vinne litt tid til å skrive.  

Hvis jeg skal svare som en relativist, er jeg egentlig en uendelig formbar plastilinklump, som knas konstant i samfunnets og tidsåndens hender.

Hvorfor skriver du?

Det er nok mange grunner til at jeg skriver. Og alle er de av det egoistiske, hedonistiske slaget. Det å skrive er for meg en form for livsnytelse. Men det bør det vel også være, for hvordan skulle andre nyte det hvis jeg selv ikke nøt det? Av gode følelser gir skriveprosessen meg en meditativ ro, noe lignende «sjelefred». Men den gir også liv. Den lar karakterene som bor inne i meg, slippe ut, og det er alltid morsomt og interessant å se hvordan de interagerer med hverandre når jeg plasserer dem i en gitt kontekst.

Jeg har siden barneårene følt en pirrende glede ved å herme, ved å la andres skikkelser ta bolig i meg. Slik visse hunderaser samler lukter på innsiden av ørene og koser seg med å snuse dem inn når de ligger foran peisen, har jeg pleid å samle karaktertrekk fra mennesker jeg møter, og sette dem sammen for meg selv, som fantasier eller foran speilet. Når man skriver en idéroman blir denne prosessen mer komplisert og samtidig mer givende. Nå må man herme, ikke bare etter væremåten, men også etter tenke- og følemåten til personifiseringen av en idé. Til sist er nok skrivingen også en måte å takle motgang og frustrasjon. Ved å opphøye og intellektualisere de vonde og trivielle aspektene ved livet, holder man det lettere ut. Når man ser ting fra oven, blir det lettere å skille stort fra smått, og dermed le av vår tendens til å blande de to.

Slik visse hunderaser samler lukter på innsiden av ørene og koser seg med å snuse dem inn når de ligger foran peisen, har jeg pleid å samle karaktertrekk fra mennesker jeg møter, og sette dem sammen for meg selv, som fantasier eller foran speilet.

 Hva leser du og hvorfor?

 Thomas Mann (1875 – 1955)

Thomas Mann (1875 – 1955)

Jeg leser stort sett klassisk, europeisk litteratur, og har en forkjærlighet for mellomkrigstidens mestere, som Thomas Mann, Marcel Proust og Witold Gombrowicz. Ellers er jeg nok inspirert av opplysningstidens satirikere, som Voltaire og Diderot. Jeg har stor respekt også for den mer introspektive litteratur. Men for min gane smaker det aller best som inneholder diskusjon av ideer og et kynisk, humoristisk skråblikk på tilværelsen. Ellers leser jeg vitenskapelige artikler innen mitt eget fagfelt og populærvitenskapelige bøker.

 Har du noen litterære forbilder?

Jeg tror ikke skrivestilen min ligner noe annet jeg har lest. Ikke engang sjangermessig. Jeg har selv valgt å kalle sjangeren jeg skriver i for «idéhistorisk satire». Hvis jeg blir tvunget til å definere mine inspirasjoner ytterligere, vil jeg si at jeg skriver i en slags blandingsstil av Thomas Mann og Monty Python, alternativt av Umberto Eco og Harald Eia.

Hvis jeg blir tvunget til å definere mine inspirasjoner ytterligere, vil jeg si at jeg skriver i en slags blandingsstil av Thomas Mann og Monty Python, alternativt av Umberto Eco og Harald Eia.

Hvem ligner du mest i litteraturhistorien?

Det må nesten bli den ukrainske legen, teatermannen og forfatteren Mikhail Bulgakov, som også var inspirert av Faust-myten og skrev i en satirisk stil. I likhet med ham bruker jeg historiske motiver, elementer fra vitenskapen og religionen, og et aldri så lite innslag av magisk realisme. Uten at jeg bevisst har forsøkt å la meg påvirke av ham.

 Helt til slutt: Hvordan ser skrivedøgnet ditt ut?

Det ser ikke ut. Om dagene jobber jeg, på kveldstid og i helgene er jeg med familien. Så jeg må gjennom lange, multilaterale fredsforhandlinger for å få et par dager her og der til skrivingen. Det var kanskje ikke helt tilfeldig at en av hovedpersonene i boken ble fredsmegler?

 Martin Tesli (f. 1978) kommer fra Oslo. Til daglig arbeider han som forsker innen psykiatrisk genetikk, og har bakgrunn både som lege og psykiater. Han er gift og far til en sønn på to år.

Ved å opphøye og intellektualisere de vonde og trivielle aspektene ved livet, holder man det lettere ut. Når man ser ting fra oven, blir det lettere å skille stort fra smått, og dermed le av vår tendens til å blande de to.