- Til syvende og sist er vi alle tiggere

Hun har bakgrunn som diplomat og har bodd i Sudan, Afghanistan og Belgia. Kristin Hauge (60) har reist og opplevd mye, noe som skinner tydelig igjennom når hun nå debuterer fjellstøtt som forfatter med novellesamlingen Tiggerne

Vi er alle tiggere. Vi ber om noe, trenger noe. Noen ganger ønsker vi oss for mye, noen ganger for lite. Og ofte får vi det ikke som vi vil. Slik er det også for karakterene i disse 13 fortellingene. De er alle i ferd med å bikke over i den grad at livet vil være så å si ulevelig ved historiens slutt. 
Blant dem vi møter i boka er en norsk ambassadeansatt som får kjenne urolighetene på kroppen i Kabul, en gravid kvinne som kvier seg for å omplassere sin gamle, vrange hund og en bestefar som har hentet barnebarnet i barnehagen og merker et ubehag som bygger seg opp.

Kristin Hauge har en unik evne til å komme tett på sine karakterer, og tegne livaktige portretter av dem. 

Hvor henter du inspirasjonen fra?
Jeg lar meg inspirere av mye ulikt når jeg skriver, selv om alt selvsagt kommer fra et sted hos meg selv. Jeg kan gjerne spinne videre på noe jeg har hørt, lest eller sett på tv. Men dypest sett er det nok alltid et ønske om å fange inn eksistensielle problemstillinger i et kort format, utforske følelser gjennom å finne et litterært språk, å være på leting rett og slett. 

 Foto: Eigil Rasmussen-Korsager

Foto: Eigil Rasmussen-Korsager

Hvorfor bestemte du deg for å skrive noveller?
Jeg er utdannet statsviter og har lang erfaring fra offentlig sektor og norsk utenrikstjeneste, der det tilsynelatende rasjonelle mennesket står i fokus. Å skrive skjønnlitterært er for meg en annen måte å forstå virkeligheten på, en annen måte å tenke på. Et sted å fantasere og fabulere, utforske ulike menneskelige erfaringer og følelser, vri og vrenge på egne og andres svakheter og frykt, å kunne sette verden på hodet rett og slett. Jeg har alltid likt forandring, å utsette meg for nye opplevelser og mennesker, jeg har nok en rastløshet i meg. I litteraturen kan jeg utforske disse følelsene videre. Det å forsøke å fange flyktigheten i de menneskelige relasjonene er en del av det. 

Hvorfor kalte du novellesamlingen Tiggerne?
Tittelen Tiggerne har ikke bare en enkelt betydning, der får leserne fylle inn sine egne refleksjoner, men slik jeg tenker så henspiller den kanskje nettopp på det flyktige i de menneskelige møtene, at livet aldri blir slik vi tror, vi får aldri alt vi trenger, eller alt vi ønsker, i hvert fall ikke så lenge av gangen, vi møtes og forsvinner igjen, glir forbi hverandre uten å forstå hverandre, og kan forakte hverandres annerledeshet også. Jeg tenker at vi alle til syvende og sist er tiggere, i en eller annen situasjon i livet, i en eller annen relasjon, hvor vi blir stående igjen, alene og tomhendt eller hvor vi ikke har noe mer å gi. Et menneskeliv rommer så mange muligheter, så mye håp og så mange tap samtidig, og jeg tror det er noe slikt det jeg har forsøkt å fange i det jeg skriver.

Jeg tenker at vi alle til syvende og sist er tiggere, i en eller annen situasjon i livet, i en eller annen relasjon, hvor vi blir stående igjen, alene og tomhendt eller hvor vi ikke har noe mer å gi.

Mange av novellene har en trist undertone – hva tenker du om det?
Det er nok ofte et vemod i det jeg skriver, men også mye sær og besk humor. Og jeg kan kjenne meg igjen i alle jeg skriver om, selv så forskjellige de er. Vi er alle flere personer, bare skyggen er en, var det noen som sa en gang, og definitivt passer det på en novelleforfatter.

Kristin Hauge (f. 1958) er fra Oslo. Hun er utdannet statsviter og har i senere år vært utsendt som diplomat for norsk utenrikstjeneste ved ambassadene i Kabul og Khartoum. Hun har tidligere arbeidet i Brussel for to internasjonale organisasjoner, samt i Forskningsrådet og i to norske departementer. I dag er hun ansatt i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad). Kristin Hauge har gått Aschehougs forfatterskole. Tiggerne er hennes første skjønnlitterære bok.