Den usynlige datteren av Liz Webb er et urovekkende, originalt og finurlig familiemysterium med en uforglemmelig hovedperson. Boken kom ut i Storbritannia i mai, og er allerede utpekt som en av årets beste krimbøker av The Sunday Times. Les utdrag av boken her.
Kapittel en
Normale mennesker spiser ikke rå kvede. Men jeg setter tennene i det glatte skallet på et lubbent, gult eksemplar, og den harde massen snerper og overtar hele munnen, får meg til å skjære en grimase. Jeg plukket den fra treet i pappas hage omtrent klokken to i natt da jeg fulgte båren ut i ambulansen. Det var på hengende håret, men pappa er stabil nå i formiddag, døser i den høye, stramt oppredde sykehussenga. Utsikten er spektakulær her oppe i niende etasje på University College Hospital, men pappa aner ingenting om det. Jeg lener pannen mot det store hjørnevinduet og fukter det med en våt sirkel kvedespytt.
≪Hvor er Feynman?≫ sier pappa plutselig.
Jeg klistrer på meg et smil og snur meg mot ham. ≪Han er hjemme hos deg≫, sier jeg.
≪Har du luftet ham?≫
≪Ja, jeg tok ham rundt kvartalet i morges.≫
Pappa nikker.
Jeg løfter en oppskrapt plastkopp fra det urørte lunsjbrettet og setter det bøyde sugerøret foran munnen hans.
≪Hvor er Feynman?≫ gjentar pappa.
≪Han er død≫, mumler jeg.
≪Når døde han?≫
≪For tjuetre ar siden.≫
Pappa nikker igjen.
Idet jeg setter koppen fra meg på den hygieniske bordplaten som er skjøvet inn over senga, kaster jeg et blikk på den ubevegelige gamle mannen i senga overfor og den svettende kvinnen som sitter ved siden av ham, hun har tykke ullstrømpebukser til tross for at det er mildt til å være september.
≪Hvor er Feynman?≫ gjentar pappa nok en gang.
≪Hvem er Feynman?≫ bjeffer jeg.
≪Hunden var!≫
≪Jeg har aldri hørt om ham.≫
I denne siste ordvekslingen ser jeg panikk i pappas vandige blikk. Herregud. Hvilken rolle spiller det at vi har hatt den samme samtalen ti ganger denne formiddagen. Den stakkars, ødelagte faren min engasjerer seg likevel i de femten sekundene disse samtalene forgår. Jeg drar ermet over ansiktet og etterlater et vannaktig sneglespor etter tårer.
Feynman var en nydelig, gyllen labrador som broren min Reece og jeg hadde da vi vokste opp. Han var oppkalt etter pappas helt, den joviale kvantefysikeren Richard Feynman. Begge Feynmennene er for lengst døde. Tilfeldigvis bukket de begge under på grunn av nyresvikt. Fysikeren Feynman døde i 1988, hans siste ord var at det var kjedelig å dø. Når jeg ser hvordan pappa har gatt i oppløsning det siste halvåret etter at jeg flyttet inn hos ham, kan jeg bare si meg hjertens enig. I alle fall kjedelig for meg. I pappas gullfiskhjerne er han enten helt uvitende om at han snart skal dø, eller han opplever det som et daglig og grusomt sjokk. Jeg håper virkelig at det er det førstnevnte. Reece er alltid uenig med meg og ville ha håpet på sistnevnte.
Hunden Feynman døde i 1996 som følge av nyresvikt. Utløst, ifølge vår drittsekk av en veterinær, av ≪dårlig munnhygiene≫, til tross for at jeg trofast og regelmessig hadde pusset tennene i den siklende munnen hans. Etter at veterinæren hjalp Feynman fredelig over til den evige hvile, holdt vi familiebegravelse i hagen. Jeg hadde på meg en av de mange svarte, knelange T-skjortene jeg pleide å bruke i fjortenårsalderen, og kastet Feynmans (tydelig overflødige) tannrensende favorittyggeleke i graven. Reece, stilig i den nye designerdressen som mamma nylig hadde gitt ham på åtteårsdagen, kastet ned et Snoop Dogg-album. Pappa hadde hendene dypt i lommene på den rødbrune jakken sin og gråt over det såre tapet av sin elskede følgesvenn. Og min vakre mor så helt strålende ut i en trang, svart kjole. Hun lente seg mot pappas skulder for å få støtte fordi de svimlende høye stiletthælene med råd såle sank ned i gresset. Det hele føltes traumatisk da det skjedde – men jeg hadde ennå ingen anelse om den flommen av hat og beskyldninger som bare tre uker senere ville utgjøre mammas begravelse.
≪Hvordan går det med ham?≫ roper ullstrømpedamen fra den andre siden av sykeværelset og nikker mot pappa.
≪M-hm≫, grynter jeg og rister på hodet i håp om at hvis jeg ikke tar øyekontakt, lar hun meg vare i fred.
Åttemannsrommet er fullt, og det er typisk min flaks at pappas seng står overfor den eneste andre pasienten som har en besøkende.
≪Faren din?≫ spor hun.
≪Mhm.≫
≪Demens?≫
≪Mhm.≫
≪Akkurat som faren min≫, sier hun og gestikulerer mot ham. Hun har en tydelig aksent jeg ikke kan plassere. Faren svarer ikke, ligger under et ikke-standard sengeteppe med gule, grønne og røde striper, det ser glorete og malplassert ut sammen med de syv andre sengene med identiske bla tepper.
Hvordan kunne min livlige og atletiske far bli en del av dette munkeklosteret av drømmer?
≪Er forferdelig ting, demens≫, fortsetter hun, ≪folk blir helt vekk.≫
≪Mhm.≫
Hvor mange mhm-er må det til for å få henne vekk? Hun ville bli forferdet hvis jeg buste ut med at demens faktisk ikke er så ille. Men det er en dyster fordel for pappa: Han husker ikke så mye av de siste tjuetre årene. Han tar hyppige tidsreiser tilbake til da mamma fortsatt var i live, da jeg samlet på interessante småstein og ikke nervøse tics, og da Reece ikke kalte pappa forstyrret av andre grunner enn at han trodde Spurs kunne vinne serien.
Uansett har pappa større problemer. Da ambulansepersonellet kom hjem til ham i går kveld, lå han rett ut i bunnen av trappa, pustet bare så vidt, hadde venstre arm bøyd inn under seg i en unaturlig vinkel. I morges fikk jeg høre at han har brukket kragebeinet, men han er så gammel at de bare lar det gro sammen av seg selv. De sa også at det er for tidlig å avgjøre om hans nåværende forvirring er hjernerystelse eller bare den vanlige demensen, og verst av alt, selv om det ikke hadde noe med fallet å gjøre, ble legen overrasket over at jeg, som hans omsorgsperson, ikke var klar over pappas langt fremskredne prostatakreft. Den er hinsides behandling, men de har satt ham på morfin siden de tror han har betydelige smerter.
≪God pære?≫ spør ullstrømpedamen og gestikulerer mot kveden jeg knasker på. Hun har samme spisse nese som den umælende faren. De er som herr Spissnese og frøken Spissnese i kortspillet De løyerlige familier. Jeg er ikke en del av en gjenkjennelig familiegruppe. Jeg har arvet pappas en gang brune hår, men ikke hans opprinnelig fine trekk eller den spenstige syklistkroppen. Jeg har aldri sett ut som noen av foreldrene mine – verken min kjekke, senete far eller min vakre, smekre mor – selv om anstrengelsene for å skjule mine skammelige hemmeligheter har fått meg til å gå ned mer enn halvparten av kroppsvekten min dette året, og jeg innimellom blir engstelig av plutselig å se mamma i silhuetten min i et blankt butikkvindu.
≪Pæren?≫ gjentar ullstrømpedamen, de små, hvite støvlene knirker mot gulvbelegget mens hun svinger mot meg. ≪Er den saftig? Jeg kjøper alltid frukt på markedet. Tar på den for jeg kjøper.≫
≪Mhm≫, svarer jeg.
≪Har du mer?≫ spør hun, like blid til tross for min vegg av mhm-er.
≪M-hm≫, sier jeg og rister på hodet.
Jeg har fire til i vesken, men hvorfor gjøre dagen hennes enda verre. Dette er ikke søte, saftige pærer, det er harde, ekle kveder. Kvede blir vanligvis bare spist tilberedt. Som klissete, rosa syltetøy som ingen ved sine fulle fem ville velge hvis jordbær, bringebær eller hvilket som helst jævla bær var tilgjengelig som alternativ. Rå kvede er enda verre. Og denne er spesielt uspiselig siden det er tidlig i sesongen. Men jeg har sett disse vokse i pappas hage det siste halvåret, desperat etter at de skal bli modne, fordi de minner meg så mye om mamma. Hun var en forferdelig kokk, men hver høst pleide hun å kunngjøre at ≪avlingen er klar!≫, vikle et teatralsk skjerf rundt hodet og lage et stort show av ≪å høste≫ kvede i en flettet kurv. Så la hun dem forsiktig bort i noen uker så de skulle bli mykere, sjekket dem stadig som om de var skjøre skatter, og til slutt, iført et latterlig forkle med rynkekappe og mens hun sang med etter radioen, brukte hun timevis og et fjell av sukker for a koke bøtter med syltetøy.
Jeg har ikke noe ønske om å reprodusere den slimete blandingen, men for å få kontakt med den strålende, spesielle mammaen min liker jeg å spise kveden rå. Det får meg til å føle meg her og nå, at jeg befinner meg nettopp i dette øyeblikket: Det stramme skallet som splittes under fortennene, det kornete fruktkjøttet som smuldrer opp mens det ruller rundt i munnen som sement i en mikser, den bitre saften som svir på de sprukne leppene mine og brenner i halsen. Jeg bør markedsføre denne opplevelsen som en snarvei til sånn der mindfulness-dritt.
≪Ehn≫, mumler pappa mens han slår ut med høyre hånd, treffer bordet, søler ut vannet, og innskrumpede erter fyker i alle retninger.
≪Forsiktig, pappa. Det er bare meg som sitter her≫, sier jeg mens jeg ruller bordet lenger ned så han ikke skal skade seg.
≪Een≫, fortsetter han og stirrer bestemt på meg.
≪Jeg forstår ikke, pappa. Hva er det du sier?≫ Jeg lener meg nærmere, inhalerer lukten av såpe og saus.
≪Jen.≫
Oi. Dette er nytt. Det må være vekttapet mitt som har forvirret det dårlige synet hans.
≪Nei, pappa, jeg er ikke mamma. Jeg er Hannah. Hannah.≫
≪Beklager≫, hveser han fram.
≪Det er ok, du trenger ikke å –≫
≪Jeg er så lei for det, Jen,≫ sier han og strekker seg etter meg. Jeg rykker unna, urolig over at han tar på meg som om jeg er mamma. Men da en løs hårlokk legger seg over ansiktet, kommer jeg på at det aldri har vært så langt før. Like langt som mammas. Jeg hadde kortklipt, brunt hår som barn, klipte det soldatkort etter at hun døde, og raste deretter gjennom barbert, permanentert, grønt, blått og piggete tigerstriper mens jeg prøvde å få kontroll over det løpske livet mitt med nye, drastiske kjennetegn. Men etter at jeg begynte å følge minste motstands vei, har jeg fått en brun versjon av mammas lange, blonde hår. Sammen med det tydelige vekttapet fungerer det tydeligvis som en Mentos sluppet opp i pappas Cola Zero-hjerne, den skummer over i en foss av låste minner.
≪Lei for hva?≫ spør jeg lavmælt. Smigret over at pappa muligens kunne ta feil av nervøse meg med rykningene mine og min selvsikre, karismatiske mor, tillater jeg meg for et øyeblikk å dvele ved den besynderlige tanken, og min vanligvis så stive holdning mykner til hennes avslappede ledighet. Å bevege seg som henne samtidig som jeg inhalerer den eksotiske duften av kvede fra vesken min, tenner et dypt indre minne om at mamma mater pappa med kvedesyltetøy i en av teskjeene med våpenskjold. Han hadde ledd og spyttet noe ut igjen ved et uhell, det fikk henne til å kaste hodet bakover så det lange blonde håret viftet, og hun eksploderte i en lys latter, hun hørtes ut som en bjeffende rev. Reece og jeg hadde himlet med øynene over ablegøyene, men hun hadde fortsatt å mate den spyttende, sprutende pappaen vår med syltetøy som om hun var en solid, streng forstanderinne som ga ham medisin. Snart gråt vi alle av latter, holdt oss rundt magen og tryglet henne om å holde opp. Jeg savner påfunnene hennes. Savner hvordan hun lyste opp et rom. Savner den jeg var når jeg var sammen med henne. Tiden har ikke gjort meg bedre. Den har bare forherdet meg.
≪Aaagh≫, roper pappa. De tynne leppene åpner seg, de små pupillene utvider seg til svarte hull, og det lille han hadde av farge i ansiktet, forsvinner og etterlater ham klam og grå.
Jeg klapper ham forsiktig på den gode skulderen, kan kjenne de fuglelignende knoklene under den slitte, stripete pyjamasen.
≪Det er i orden, pappa, alt er i orden.≫
Han smiler plutselig bredt.
Men det er ikke et smil. De gule tennene blottes, tungen stikker ut, spiss og reptillignende.
Tankene på mamma har utløst et hjerteinfarkt.
≪Hjelp, vær så snill, vi trenger hjelp≫, roper jeg.
Men idet jeg tar et skritt tilbake, skyter den høyre armen hans ut og griper tak rundt overarmen min med uhyggelig kraft. De fillete neglene klorer meg mens han drar seg opp, spytt renner nedover haken, og samtidig som han stiger opp, blir jeg rykket ned mot ham, og pannene våre kolliderer. Den brennende smerten får meg til å vakle, jeg kollapser på senga og støter albuene. Jeg prøver å rette meg opp, men pappa drar i meg, neglene klorer opp armen min.
≪Jen≫, trygler han.
≪Hold opp, pappa≫, ber jeg, kjemper for å reise meg opp og vrir meg for å prøve å løsne grepet.
≪Er alt i orden?≫ roper ullstrømpedamen og reiser seg forskrekket.
≪Få tak i hjelp≫, roper jeg, og hun skynder seg nedover korridoren.
Mens jeg reiser meg, løfter jeg pappa med meg, tvinger fingrene mine under hans, prøver å ikke skade ham, men han tviholder på taket.
≪Jeg er så lei for det, Jen≫, hvisker han, leppene berører øret mitt, jeg kjenner den sure ånden hans mot halsen.
≪Jeg mente det ikke.≫ Han vrir hodet, og jeg ser ham rett i øynene, de store, stirrende øynene.
≪Mente ikke hva?≫ gråter jeg mens jeg fortsatt prøver å løsne det stive grepet hans.
≪Å –≫
Men før han kan si et ord til, klarer jeg endelig å løsne alle fingrene samtidig, og han faller tilbake i senga. Jeg vakler bakover, hiver etter pusten og holder rundt den bankende armen min, blod pipler fram mellom fingrene.
≪Jeg er Hannah, pappa≫, hulker jeg, ≪jeg er datteren din. Mamma er ... ikke her.≫
Ullstrømpedamen roper i det fjerne.
Pappa ligger ubevegelig tvers over senga og stirrer opp i taket, som om de siste minuttene aldri skjedde.
Men det gjorde de.
Han trodde han snakket med mamma, og han ba henne om tilgivelse. Det kan være tilgivelse for hva som helst – for å glemme å gå ut med søppelet, for en krangel, til og med for å ha vært utro – men den stive demningen i sinnet mitt brister, og minnene flommer ut gjennom de smuldrende barrikadene: Jeg ser på pappas magre bein, husker da de var muskuløse og raske, stirrer på de flekkete, krokete hendene, jeg husker dem brede og kraftige, hever det tårevåte blikket mitt til den lilla venen som kroker seg over den høyre tinningen hans, husker den vital og pulserende i øyeblikk av anstrengelse – eller sinne.
Jeg lener meg nærmere og hvisker det spørsmålet jeg aldri har latt meg selv stille på tjuetre år.
≪Pappa, drepte du mamma?≫
Liz Webb er tidligere ballerina og har også jobbet som sekretær, butikksjef, cocktailservitør, standupkomiker, dubber, manusredaktør og radiodramaprodusent for BBC – før hun ble romanforfatter. Hun bor i Nord-London sammen med ektemannen, sønnen og seriemorderkatten Freddie. Hun skriver på sin andre bok.