Juleromandronningen Joanna Bolouri er tilbake! I år som i fjor sørger den skotske forfatteren for en underholdende og morsom opptakt til høytiden. Med En kjæreste til jul er juleromantikken reddet! Les første kapittel av boken her.
Kapittel 1
«Si meg, har du truffet en hyggelig mann?»
De siste to årene har mamma stilt meg det samme spørsmålet hver gang jeg har ringt henne.
Hver. Eneste. Gang.
Helt siden jeg slo opp med den siste kjæresten jeg hadde et langvarig forhold til, Tomas Segura, jernbaneingeniøren (et halvt spansk, halvt ubehøvlet mannebarn som jeg nå kjærlig omtaler som Tomas treskalletoget), har hun vært fra seg av frykt for at jeg, Emily Carson, kanskje vil bli det eneste av de tre idiotiske barna hennes som aldri kommer til å gifte seg. For henne er ekteskapet alt. Familien er alt. Det er ikke et alternativ å være alene, særlig ikke for en trettiåtte år gammel barnløs engelsklærer som absolutt burde vurdere å fryse ned eggene sine før de skrumper inn og dør – hennes ord, ikke mine – og hun kommer til å fortsette å gjenta det, i tilfelle jeg ikke fikk det med meg de første tusen gangene.
“Herregud, han kan ikke engang spise med munnen lukket, og han ble gift. Og søsteren din kan knapt skrive sitt eget navn, men hun klarte det”
«Jeg mener, ærlig talt, Emily. Synes du ikke det holder å være singel i to år? En dag kommer du til å våkne og være like gammel som jeg er nå, og da kommer du til å ønske at du ikke hadde vært fullt så kresen. Tiden holder på å gå fra deg. Da jeg var på din alder, var du atten, og jeg hadde tvillinger på åtte år.»
«Er vi nødt til å ha den ‘jeg er ikke deg, jeg er en helt annen person’-samtalen igjen, mamma?» sukker jeg og lurer på hvorfor jeg finner meg i dette, og svaret er: fordi det er søndag.
Klokka seks hver søndag ettermiddag er det tidspunktet da jeg lar den kritiske stemmen hennes reise drøyt seks hundre og seksti kilometer gjennom telefonlinjen, fra Scottish Borders til leiligheten min i London og rett inn i øret mitt – bortsett fra hvis jeg glemmer å ringe henne, og da maser hun til jeg tar telefonen før hun spør om jeg er død. Er jeg død, og er jeg fortsatt singel? I hennes øyne er begge deler like katastrofalt.
Vanligvis blir standardsvaret mitt, ‘nei, mamma, jeg har ikke truffet noen hyggelig mann’, møtt med et dystert sukk av skuffelse, eller en preken om hvordan broren min, Patrick, har klart å finne seg en flott jente, til tross for at han mangler alt som heter sosiale antenner.
«Herregud, han kan ikke engang spise med munnen lukket, og han ble gift. Og søsteren din kan knapt skrive sitt eget navn, men hun klarte det!»
Denne kvinnen distraherer meg så voldsomt at jeg til tross for at jeg innledet denne samtalen med henne på soverommet, oppdager at jeg nå står på badet og stirrer på mitt eget irriterte speilbilde. Jeg får øye på et grått hår i hestehalen min og skynder meg å nappe det ut før den beinete hånden hennes strekker seg gjennom telefonen og gjør det for meg.
«Herregud, mamma», gisper jeg og flytter telefonen til det andre øret mens jeg inspiserer resten av håret. «Liker du egentlig noen av barna dine? Iona er dyslektiker, ikke hjernedød, og selvsagt kan hun skrive navnet sitt – hun er advokat, for søren … Men jeg skjønner hva du mener når det gjelder Patrick – det er som å sitte rett overfor en lama. Man skulle absolutt ikke tro at de to var tvillinger – de er så forskjellige. Men uansett – for å svare på spørsmålet ditt – jeg har noe å fortelle deg, og …»
«Det eneste jeg sier, er at det finnes noen for alle, og …»
Å, flott, hun skal til å fortelle meg hva jeg bør gjøre nå.
«… og det du bør gjøre nå, er å …»
«Mamma», avbryter jeg raskt. «Jeg vet hva du skal si, men jeg prøver å fortelle deg at …»
«… vurdere menn du normalt ikke ville vurdert. Det var det jeg gjorde med faren din, og …»
«jeg har allerede møtt noen! Herregud, la meg få inn et ord en gang iblant. Fikk du med deg det? jeg. har. møtt. no-en.»
Det blir stille i noen sekunder mens hun tar innover seg denne informasjonen, og selvtilfreds tenker jeg: Det fikk deg til å klappe igjen, ikke sant, kjære mamma? Jeg har kapret en ny mann, og han er imponerende som faen, men så utbryter hun: «Hvem er det du har møtt? En mann?»
«Nei, mamma, en grevling.»
«Hva? Hvordan? Når skjedde dette?»
Hvis jeg hadde snakket med noen andre, ville jeg ha fortalt dem at jeg møtte Robert for åtte måneder siden, på en vinbar i Soho. Han var en åpenbaring i Armani, og han sendte cocktailer til bordet vårt sammen med ‘jeg er en hipp markedsdirektør’-visittkortet sitt, der det private mobilnummeret hans sto skriblet på baksiden. Så smilte han og gikk før jeg i det hele tatt fikk sjansen til å se ordentlig på ham. Det eneste jeg visste, var at han var høy, kjekk og tilsynelatende mystisk, så selvsagt googlet jeg ham for å forsikre meg om at han ikke var i Interpols database, før jeg tekstet ham for å takke for drinkene. Han svarte nesten med det samme, og etterpå tok det mindre enn to uker å finne ut at han var førtifem, svært veltalende, jobbet helger, brukte Tom Ford eau de parfum, og at inntekten hans var nesten like enorm som penisen. Og det tok mindre enn en måned å forelske meg voldsomt i ham. Hvis dette hadde vært noen andre, ville jeg ha fortalt dem at jeg lykkes godt med å skjule galskapen min for omverdenen, men at jeg inni meg allerede har bestemt meg for at jeg vil ha dobbelt etternavn med bindestrek når vi gifter oss, og at jeg helst vil gifte meg i Skottland, men at jeg er åpen for en ekstravagant seremoni i Kew Gardens, etterfulgt av en bryllupsreise til Barbados, der det kommer til å være så romantisk at han føler seg tvunget til å fri på nytt.
Ja, hvis jeg hadde hatt denne samtalen med noen andre, ville jeg ha sagt at jeg for første gang noensinne er i et ordentlig, voksent forhold med en ansvarsfull, ordentlig mann som kanskje kan hjelpe meg å bli en ansvarsfull, ordentlig kvinne – ikke den nåværende utgaven av meg selv, som fortsatt tror det er greit å sette opp håret i musefletter i en alder av trettiåtte. Jeg ville sagt at jeg er helt på knærne. Og så ville jeg kanskje nevnt penisen hans igjen.
Men dette er moren min, og som med de fleste mødre fører informasjon alltid til et kryssforhør, så i stedet sier jeg: «Han heter Robert Shaw, og …»
«Som skuespilleren? Det tror jeg ikke noe på.»
«Hva er det du ikke tror på? At han heter Robert Shaw, eller at jeg har møtt noen? Skal jeg ta ham med ut i skogen, skjære ut hjertet hans og sende det til deg?»
«Ikke vær dum. Fortell meg alt! Er han vidunderlig? Hva jobber han med?»
Uff, jeg blir nødt til å fortelle henne et eller annet, men det hun sier, får meg til å flire. «Ja, han er ganske vidunderlig. Han jobber innen mark…»
«Ååå! Jeg er så glad på dine vegne, jenta mi.» Hun hører ikke etter, engang. Jeg kunne ha fullført den setningen med «Marks & Spencers program for innsatte», og hun ville ikke ha fått med seg noe som helst over lyden av sin egen lettelse.
«Vent et øyeblikk, faren din har akkurat kommet inn fra hagen … William! … William!»
Hun legger hånden over røret, for hun tror fortsatt at det får både lydbølger og ører til å opphøre på mystisk vis, til tross for at hun skriker med et volum på minst 12 000 desibel.
«William! Emily har møtt noen. Ja, en mann. Jeg vet det … Hva? Jeg vet ikke … jeg skal spørre … faren din vil vite når han kan treffe ham.»
Uttrykket mitt i speilet har endret seg fra frustrert til fullstendig skrekkslagent. Selv om jeg er veldig glad i foreldrene mine, er de tvers gjennom sprø. På papiret virker de relativt vanlige – regnskapsførerfaren min kommer fra en lang rekke konservative, velstående skolegutter som har gått på privatskole, og han har arvet et ganske stort gårdshus, et sted jeg utvilsomt ikke ville ha vokst opp hvis hans egen far hadde visst at han innerst inne var sosialist og hatet de konservative. Han traff moren min, Jennifer (enebarn og tidligere skjønnhetsdronning med tittelen «Miss Beltane» fra 1974), da hun var sytten. Ifølge dem selv var det kjærlighet ved første blikk – de giftet seg to år senere og lå seg inn i foreldrerollen underveis. Men i virkeligheten er de veldig annerledes. Faktisk er de cocktaildrikkende, grenseløse, politisk ukorrekte monstre som lever for å snoke, og livnærer seg av skrikene og ydmykelsen til sitt eget avkom. De er det eneste paret jeg noen gang har kjent som jeg med hånden på hjertet kan si er en perfekt match.
“William! Emily har møtt noen. Ja, en mann. Jeg vet det … Hva? Jeg vet ikke … jeg skal spørre … faren din vil vite når han kan treffe ham.”
Hun puster opprømt inn i røret som en eller annen slags pervo, og jeg vet at hun venter på et svar, men det eneste jeg klarer å tenke, er: møte ham? Fader heller, først tror hun ikke på meg, og nå vil hun ha bevis for at han eksisterer? Aldri i verden. Det kommer ikke på tale. Jeg prøver å bevare fatningen.
«Men vi har bare vært sammen i noen få måneder! Det er litt tidlig, synes du ikke?»
«Måneder? Og så forteller du meg om det først nå?» svarer hun strengt. «Nøyaktig hvor lenge har dere datet?»
«Siden april …»
Jeg hører at hun gisper. «Og all denne tiden har du latt meg bekymre meg! Jeg har trodd at du var ensom og flere hundre kilometer unna. Hvordan kunne du holde dette skjult for meg?»
«Herlighet, du behøver da ikke å få vite alt med en gang det skjer!»
«Selvsagt gjør jeg det. Jeg er moren din, og etter åtte måneder er det forferdelig at vi ikke har fått hilse på ham. Er det en grunn til at du ikke vil at vi skal treffe ham?»
«Og det spør du om i fullt alvor?»
En ting er å dra alene for å treffe familien, men når en utenforstående klarer å snike seg inn på deres enemerker, blir det fullstendig blodbad. Da Tomas og jeg var der på besøk en påske, for eksempel, hadde vi bare vært sammen i tolv uker. Pappa ble drita på sjampanjecocktailer, så han gjemte resten av alkoholen og tvang oss til å danse til
«Gangnam Style» før vi fikk den tilbake. Patrick nektet, men etterpå ga han seg og måtte danse alene for å gjøre seg fortjent til ølen sin. Alt dette ble etterfulgt av selskapsleken
«Hvem er jeg?», der alle skrev navnet på en berømt person på en klistrelapp og festet den i pannen til personen til høyre for seg. Iona valgte Inigo Montoya til Tomas (bare så hun kunne få ham til å framføre hele talen fra Prinsessebruden med spansk aksent), og pappa valgte pornostjernen Ron Jeremy til meg, komplett med en tegning av en pikk og baller, som Patrick tilføyde. Tomas stirret på den dårlig tegnede grove vitsen i pannen min i ti minutter før jeg ga opp og deretter døde litt inni meg da jeg så svaret. Til slutt tvang de oss til å sove på det gamle rommet mitt, som Pacino (den 54 kilo tunge grand danoisen deres) nå regner som sitt, og Pacino gjorde det helt klart at han ikke hadde planer om å sove noe annet sted enn i sengen sammen med oss. Da vi dro dagen etter, trøtte og emosjonelle, erklærte Tomas at han aldri hadde møtt en så grusom gjeng med inadaptos i hele sitt liv, noe som naturligvis førte til en voldsom, opphetet krangel, for selv om de kanskje er sære, er det ingen andre enn jeg som får lov til å slenge dritt om familien min. Vi slo opp to år senere, da han forlot meg til fordel for en rødtopp som heter Kristen og står bak Chanel-disken på Selfridges, men jeg er helt overbevist om at den dysfunksjonelle familien min var katalysatoren for utroskapen hans.
Men Robert er helt annerledes enn Tomas. Robert er reflektert. Robert er kultivert. Robert har en viktig jobb som krever at han flyr businessklasse over hele verden. Robert liker de mer raffinerte tingene i livet, som Grey Goose i en stille cocktailbar, single malt whisky og skreddersydde dresser. Hvis jeg hadde tatt ham med for å møte familien min, ville de ikke ha tilbrakt fem minutter sammen med ham engang før de hadde skrevet London-dust på en klistrelapp og latt hunden tørrjokke på ham mens de danset til «Blurred Lines».
«Når dere kan treffe ham? Å, jeg vet ikke helt, mamma – la meg tenke … Hva med aldri? Eller, vent, på aldridagene er jeg opptatt, hva med aldri i evigheten?! Passer det for dere?»
«Vi tenkte mer på til jul. Du skal uansett være her i fire dager, og hele familien kommer til å samles.»
«Det vet jeg at de skal, det er derfor svaret er …»
«Vi tar ikke nei for et svar. Jeg gleder meg sånn. Vet søsteren din det? Jeg må ringe henne. Ha det, vennen!»
Hun legger på, og jeg blir stående og studere meg selv i speilet mens det langsomt går opp for meg hva som akkurat skjedde. jul? Det er bare to uker til! Å, faen. Å, faens faen.
Joanna Bolouri jobbet med salg før hun ble profesjonell forfatter da hun var 30 år gammel. Hun vant en manuskonkurranse hos BBC, noe som førte til at hun fikk samarbeide med stand-up-komikere, komedieforfattere og skuespillere fra hele Storbritannia. Bolouris første bok på norsk, Den største julegaven, utkom i 2021. Forfatteren bor i Glasgow sammen med datteren sin.