#Naken er en av høstens viktigste ungdomsbøker. Dette er en knyttneve av en fortelling om sex, komplekse ungdomsmiljøer, sosiale medier og hvordan holde på sitt eget selvbilde når ting sklir ut. Forfatter Nina Rossing skriver med en unik og genuin stemme som bringer drama og alvorlige temaer sammen i en roman du vanskelig legger fra deg. Les utdrag fra boken her.
Amund
#nødutgang
Det er bare å ringe Guinness rekordbok. Jeg er verdens største taper, og det finnes ingen som kan konkurrere mot meg. Rekorden kommer til å bli stående for alltid.
Jeg klatrer ut brannstigen fra loftet. Det er ei verandadør i andre enden av trappeoppgangen, og der ville jeg sluppet meg ned etter armene om ikke stigen hang der som en livbøye mens alt skvulper rundt meg.
Har ikke fått kneppet igjen buksa, men den henger på da jeg treffer bakken. Jeg vrikker nesten ankelen, vrir kneet, og jeg kaver meg haltende gjennom en stikkende hekk.
Øl og shots brenner i halsen, men jeg spurter videre og vil bare hjem.
Hjem hvor?
Jeg blir nødt til å stikke av. Aldri mer dukke opp på skolen. Flytte til utlandet eller noe.
Kjempeflause. Går ikke an å si noe annet.
Jeg løper rett på Joachim, som jeg gikk i klasse med i fjor. Han står og henger i et veikryss, sammen med en gjeng jeg ikke aner hvem er. Har ikke tid til å se etter. Ikke tid til å la noen se taperansiktet mitt.
Helt automatisk sveiper jeg ølen Joachim har i hånda, og tar innholdet på styrten, fremdeles løpende. et gaules bak meg. De plystrer og klapper, hører jeg innimellom den susende dunkingen i hodet.
Jeg løper forbi et hus med fotball på storskjerm i stua, og et smekkfullt stadion brøler taper, taper, taper etter meg.
Jeg vil ikke hjem, verken til den ene eller den andre. Jeg skal flytte permanent til helvete. Eller et telt i skogen. Men føttene mine lever sitt eget liv, og de styrer rett til mamma og Jørgine. Kortere, det er jo kortere hjem til mamma enn til mor. Jeg får kjeft uansett hvor jeg drar.
Og kjeften min, den åpner seg i et fossende brøl akkurat i det jeg stuper inn døra. Jeg ligger brått langflat med nesa to centimeter unna de nye vinterstøvlettene mamma hadde motevisning med i ettermiddag. Nå blir det lysebrune læret, eksklusivt og sydd for hånd til sklisikker såle og hva det nå var, oversvømt med spy. Gyllen gugge blanda med slimete potetgull. Paprikapotetgull. Rømmedip. Rosa geléshot. Øl ganger tre, minst.
Magen vrenger seg på nytt.
Gangen flommer over.
«Amund. Herregud, Amund.» Et annet brøl inn i øret mitt. To konkurrerende brøl.
Jeg kan ikke noe for det, kors på halsen, men jeg begynner å le. Jeg er innsmurt i spy, og det pipler stinkende gugge ut nesa mi, men jeg ler. Ler så magen vrenger seg og en ynkelig stråle med ugg sildrer ut munnen og nedover skjorta. Den er halvveis åpen. Buksesmekken er også halvåpen. Umulig å kneppe den mens man flykter, flykter, ned en brannstige etter å ha ødelagt sex, sex, med den fineste dama i verden.
Det er på tide med en blackout.
Thea
#visesikke
Jeg kommer meg hjem fra Hanna akkurat i tide til å servere farmor frokost. Hun kommer ruslende inn på kjøkkenet i den fæle grønne morgenkåpa si mens jeg står og febrilsk skjærer opp de varme rundstykkene Hanna sendte med meg.
«Årets barnebarn», sier farmor og smiler. «Tenk å stå opp så tidlig for den gamle farmora si!»
«Hva vil du ha å drikke?» spør jeg, og stemmen min dundrer sprakende gjennom hodet som en megafon på høyeste volum. Jeg har bare så vidt fått skurt ansiktet litt ekstra og kvitta meg med feststinkende klær. Hjertet banker så hardt at hele kroppen verker.
«Vi tar kakao, sånn som vanlig», sier farmor. Hun går ut for å hente inn Adressa, som pappa abonnerer på papirutgaven av på lørdager fordi han synes kryssordet er så spennende. Spesielt lørdag kveld, når han har meg gående hjemme mens alle andre er ute og har det moro. Ord for å ha det gøy, på fire bokstaver. Og alltid ord for person som ikke liker fest, på ni bokstaver.
«Skal vi dra og shoppe litt til Børges fødselsdag når Danny har stått opp?» Farmor blar raskt gjennom avisa. Rupert kommer tassende, og farmor klapper ham på hodet. Danny kommer ikke til å vise seg før tidligst klokka tolv. «Vi kan jo friske opp garderoben hans litt med noen sprekere farger og moderne snitt?» Farmor humrer litt.
«God idé. Sønnen din er gørrkjedelig i stilen.»
Jeg skyver koppen fra meg og stirrer på rundstykket med svettende salami. Rupert sender et lidende blikk i min retning, og jeg lirker meg ned av krakken og ordner frokost til ham også. Lukta av tørrfôret får gallen til å legge seg i tjukke lag oppover halsen min.
Telefonen min piper. Hanna, Maren og Nadia sender meldinger i chatten. Har du sett bildene fra festen? Thea? Theeeeeeeeea?
Vil vite alt om festen og sexy time!! melder Nadia. Herregud, har Hanna fortalt dem om årtusenets tabbe? Jeg vil bare grine.
Å kalle folk HORE er IKKE greit! Maren sender hissige fjes.
Bildene er ikke SÅ ille, sier Hanna. Thea? Hallooooo?
Bilder? Har Amund tatt bilder av meg? Kalt meg hore? Han kan ikke komme og kalle meg hore etter den labre oppvisninga. Hva snakker dere om, egentlig? melder jeg.
#Byåsenfestyeahkontoen har lagt ut skikkelig teite festbilder. Jeg ser helt DOPA ut! Du er tagga i et bilde, du også, men navnet ditt er stava feil, svarer Hanna.
Dampen fra kakaoen får svetten til å piple i ansiktet mitt, og i armhulene skrur svettefossen seg brått på.
«Du virker litt tufs i dag. Satt du oppe for lenge i går kveld?» Farmor ser bekymra på meg over bordet.Hun ser like fresh ut som alltid, selv med bustete hår og soveproblemer.
«Litt hodepine, bare. Er vant til å sove lenge på lørdager. Sitter så lenge med lekser og sånt på hverdagene.» Jeg smiler trøtt, og farmor nikker.
«Ja, jeg har lest mye om hvor stressa dagens skoleelever er», sier hun.
«Sov du godt?» spør jeg. Hore, bilder, hashtags. Ubrukelig jomfru. Hodet mitt roter, men jeg holder maska foran farmor.
«Ja, strålende! Nå håper jeg det er pillene som virker, og ikke bare den gode madrassen på gjesterommet. Den er jo reneste himmelsenga.»
Det er lang vei fra gjesterommet mitt til Hanna sitt. Ingen himmelseng på meg i natt, nei. Var det bare min feil? Jeg var for vill. Han oppførte seg rart, han også. Jeg vet ikke helt.
Et nakenbilde kan det ikke være. Ikke kjangs. Døra var lukka. Låst, tror jeg. Det var ingen som sto og lurte i krokene på gjesterommet på loftet til Hanna. Er det kanskje et klinebilde? Fra trappa ved kjøkkenet? Det kan jeg leve med. Ikke noen stor greie, det. Hooking med en av de populære gutta er definitivt innenfor. Med mindre jeg ser grusom ut, da. Desperat eller slafsende eller noe tilsvarende flaut.
Legge plan hos deg, Thea? kommer opp i chatten. Er det så ille at hele gjengen må samles, eller?
Jeg kan fake skade og være hjemme om to timer, melder Nadia.
Farmor strekker ut hånda over bordet og gir meg en klapp på kinnet. «Du får ta deg en dupp, og så drar vi på handel i ettermiddag. Jeg tar en tur ut i marka med Rupert.» Farmor legger ut om naturens helende kraft mens jeg holder på å krepere av kvalme, hodepine og ekstrem angst for hva disse bildene er for noe. Ingen andre har meldt meg, så det kan ikke være så ille.
Jeg får til å ønske farmor god tur før jeg kaver meg tilbake til senga mi. «Jeg drar om en halvtime, hvis du ombestemmer deg», roper hun etter meg.
Jeg sjekker #Byåsenfestyeah, og det tar sikkert tjue sekunder med skrolling forbi lite spennende bilder av diverse fulle folk, inkludert Hanna som sitter på fanget til Brede og slikker ham på kinnet, før jeg får et bilde av den halvnakne ræva mi, på vei ned brannstigen, rett i fleisen. Skjørtet har havna rundt midja på vei ned, og den rosa trusa mi lyser opp bildet. Jeg fatter ikke hvordan noen kan ha stått der og tatt bilde av meg så nærme, tydeligvis med blits, uten at jeg merka noe.
«Sjekk den blaute fitta!» er teksten moroklumpen har satt inn med knallrosa skrift nederst, med tjukk penis-pil opp til det aktuelle området. Bildet er tagga bare med fornavnet mitt. Skrevet som Teah. Puh, men jeg blir nesten litt irritert, samtidig som hjertet trapper ned takta. Det er minst tre andre på trinnet som heter Thea. Og flere Leah. Kanskje noen av dem også var på festen.
Det er ganske heslig at noen har ringa rundt skrittet mitt på bildet, og en skygge gjør at det ser ut som det er en våt flekk der. Det er flere bilder, i en serie på fem mens jeg klatrer ned brannstigen, eller #horestigen som det står. Jeg kommer nærmere og nærmere kamera, uten at det egentlig går an å se at det er meg. Har taperen som tok bildene, stått og gjemt seg? Så patetisk.
Har sett verre, melder jeg de andre. Det føles egentlig nøyaktig motsatt av sant, men å late som er helt greit noen ganger. Jeg dør ikke, ass. Det er helt sant.
Jeg hadde dødd! melder Nadia.
Klapp igjen, Nadia. Du har skolens mest spretne ræv, så et sånt bilde ville bare vært bra for deg, Hanna svarer så raskt at det oser raseri av bokstavene hennes.
Du så skikkelig hot ut, Hanna. Ræva mi, derimot … svarer jeg. Hanna så sexy ut.
Klapp igjen du også, Thea. Vi må fokusere på den føkkings loseren nå! Hvis det er han som tok det bildet av deg, så bare … knuuus!
Greit. Kom innom.
Jeg tar en dusj mens jeg venter på jentene. Ikke et pip på mobilen om bildene. Ingen som har retta opp feil tagging. Ingen som bryr seg. Burde jeg vært letta, eller er det helt tullete å bli litt … ikke skuffa, men fornærma? Er det virkelig ingen som bryr seg om at sånne bilder spres, selv ikke etter alt styret som var med Anja? Den aksjonen på skolen trengs tydeligvis.
«Vi skal ikke bry oss», sier Hanna, ti sekunder etter at hun kommer inn døra og har most ut et par tårer av meg med klemmen sin. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kollapser helt.
«Bør dere ikke anmelde?» sier Maren. «Det er jo et overgrep!»
«At jeg sitter på fanget til Brede og ser schtøgg ut, burde faktisk gitt ti år i fengsel for fotografjævelen!» Hanna fekter og ler, men øynene hennes er hakket for blanke til at dette bare er gøy.
«Jeg er ikke naken på bildet», svarer jeg. «Og ansiktet mitt vises ikke heller.»
«Spiller ingen rolle. Det er ulovlig å sende rundt bilder uten samtykke, så det så!»
«Glem det. Jeg har ingen sak i det hele tatt. Er bare de som var der og tilfeldigvis husker antrekket, som kan vite at det er meg. Kunne jo vært ti ganger verre.» Jo mer jeg tenker på det, jo mer er jeg enig med meg selv. Det kunne vært verre. Det bildet er ikke ille, engang. Bare slemt. Krenkende uten å henge meg ut offentlig. På en måte.
«Men hvem tok egentlig det bildet?» spør Nadia for nittifemte gang. Hun er med live fra Steinkjer, og avbryter hele tida for å få med seg alt vi sier. «Er det sikkert at det er en fyr?»
«Ja. Er bare de som er så teite at de tar sånne bilder. Desperate og overkåte tapere», slår Maren fast. Hun må ha krangla med Rasmus.
«Men hva gjorde du i den brannstigen?» sier Nadia. Det er høylytt applaus rundt henne, og hun er mer desp på detaljer enn noen gang.
«Jeg var på loftet sammen med Amund», tilstår jeg. Og forteller dem alt. Det bare flyr ut, nesten usensurert. Jeg dropper bare det at han sa han ikke fant fram. Sier vi ble avbrutt. At det var folk i trappa. Noe sånt.
Rommet mitt blir en summende bikube, og alle de trøstende ordene og velmente rådene og ikke minst tullete teoriene fra venninnene mine kjennes som en medalje rundt halsen.
«Jeg skal ikke ligge her og grine», vræler jeg til slutt. Ikke at jeg har grint. Bare bitte litt. «Jeg skal finne ut hvem som har tatt det bildet, og så skal jeg stappe hundre kopier av det ned i halsen på ham før jeg kapper den forbanna kuken hans og gir snabben til Rupert.»
«Geriljataktikk? Greit», fastslår Maren. «Vi har to hovedmistenkte?»
«Mathias er numero uno», sier Nadia. «Han elsker jo griseprat.»
«Hvorfor er Brede kompis med en sånn fyr?» Maren sender Hanna et av sjefsblikkene sine.
«Hvorfor kan det ikke være Amund?» sier Nadia.
«Jo da. Det kan være ham», sier jeg.
«Bør du ikke sende Amund ei melding og sjekke om han vet noe? Hvis han ikke tør å svare, så kanskje han er skyldig.» Hanna nikker ivrig til meg.
«Ikke faen om jeg melder ham.» Tenk om han sier det er meg det er noe feil med?
Det piper i telefonen min. I et lite sekund vil jeg at det skal være Amund som har sett bildet, og som stiller opp for meg. Ikke at jeg vil at han skal kjenne meg igjen. Ikke på akkurat det bildet. Tommelen min fomler over skjermen. Vil, vil ikke. Det er så flaut hvis det er ham. Kanskje det ikke er flaut likevel hvis det er ham.
Men det er en Snap. En sånn heslig en.
«Herregud», hyler jeg og holder opp telefonen. «Dickpic!» De andre rekker å studere motivet før bildet forsvinner.
«Styggeste kuken jeg har sett», fastslår Maren.
«Tror virkelig gutter vi vil date dem eller suge dem hvis det der er det første vi ser av dem?»
Ytterdøra slamrer nede, og farmor hoier opp trappa.
«Er det full fest? Da må dere gjemme unna guttene i skapet før jeg tar dere på fersken!»
Vi begynner å fnise alle sammen. Hele opplegget er bare tragikomisk.
Nina Rossing (f. 1976) jobber til daglig som lektor på en videregående skole i Trondheim, der hun underviser i engelsk, norsk og historie. Hun debuterte med ungdomsboken #Kampklar i 2019.