Noe skjult. Noe hemmelig. Noe som kan forandre alt. Under vinrankene av Pamela Terry (oversatt av Anlaug Lia) er en gripende og frodig familiesaga fra de solfylte Sørstatene. Perfekt virkelighetsflukt på varme sommerdager! Les utdrag bra boken her.
PROLOG
Første gang mamma døde, stakk jeg av for å gjemme meg under vinrankene. Hun kom rundt hjørnet på svømmebassenget med et brett med iste i hendene da Abigail strakte foten fram, og mamma snublet. Jeg tror egentlig ikke at Abby tenkte så mye før hun gjorde det, det var bare en impuls, som et nys, over før hun skjønte hva som skjedde.
Mamma skulle ha falt ut i bassenget. Hun ville blitt sint, og Abby hadde fått høre det, men det var omtrent det hele.
Det kunne til og med ha blitt en morsom historie å fortelle i selskaper. Men nei, mamma slo hodet mot betongen før hun falt i vannet, sank til bunns som en stein mens vi alle bare satt der og stirret. Rødt blod fløt opp til overflaten av vannet som malingen vi brukte når vi malte påskeegg.
Verden talte til tre, og så begynte alle å skrike. Jeg tror det var onkel Audie som fisket henne opp, men da hadde jeg allerede stukket av. De sa senere at hun hadde dødd, akkurat som jeg trodde. Hun pustet ikke i det hele tatt på over et minutt, før tante Jo skjøv alle til side og begynte å dunke henne i brystet som man gjør med bankekjøtt, og mamma våknet og kastet opp klorvann. Men da var jeg allerede langt inne mellom muskatelldruene, skjult av vinrankene, i ferd med å venne meg til tanken på at moren min var død.
Da broren min Henry endelig fant meg, var ettermiddagssolen rosa bak furutrærne, og jeg var stort sett ferdig med en splitter ny fortelling om min fremtid. Jeg kunne nesten se meg selv i mammas begravelse, med en verdighet langt større enn min alder skulle tilsi, jeg beveget meg rolig gjennom mengden av sørgende slektninger i en nystrøket, svart kjole. Og så skulle brevet komme. Brevet der det sto at hæren ville sende pappa rett hjem fra krigen fordi Henry, Abigail og jeg umulig kunne være alene nå som mamma var borte.
Selvfølgelig gikk det ikke slik. Mamma var ikke død lenger enn det tar å steke et egg, men tre uker senere traff en kule pappas venstre tinning mens han var på vei gjennom jungelen, og han var død for bestandig. Rektor kom for å hente meg fra engelsktimen idet Miss Hester forklarte oss betydningen av adjektivet «lunefull». Det ble et ord jeg alltid kommer til å assosiere med Gud.
Jeg drømte om druehagen i natt. Det må ha vært august, for de limegrønne bladene var så tykke at sommersolen ikke fant veien inn. Jeg satt midt i hagen i skyggen, med beina i kors som jeg pleide da jeg var liten, med de nakne tærne gravd dypt ned i den fløyelsbrune jorden. Det jeg ikke så, var mamma som lå der ved siden av meg, med ansiktet ned og beina stikkende ut av løvverket, de lodne, blå tøflene hennes var helt seige av pollen og dugg, hun var død for andre og aller siste gang. Men det var akkurat slik Abigail sa det var da hun fant henne i morges ved daggry.
DEL EN
EN
Som barn var jeg redd for tornadoer. Faktisk er «redd» et utilstrekkelig ord for å beskrive følelsene mine når en uvanlig stillhet inntok luften en sen vårettermiddag og vevde et teppe av ro som la seg over fuglesangen og kvalte brisen. Himmelen over Wesleyan mørknet til en grusom grønnfarge, og vinden våknet som en dervisj og fikk furuer og popler til å vri seg i fillete, flagrende knuter.
Selv om den var godt ment, var lyden av tornadosirenene like lite velkommen som smerteskrik. Mens blondegardinenes heksefingre famlet etter meg i vinden, løp jeg gjennom huset i vill panikk, tok dagbøkene og favorittbildene mine, alle bøker jeg klarte å bære, og hele tiden gjette jeg en klagende Henry foran meg som en villfaren sau. Jeg forsvant inn i vårt mørke kaninhull av en kjeller som en annen Alice for å vente på at det skulle gå over, nervøs og skjelvende, mens jeg for mitt indre øye tydelig kunne se den virvlende ondskapen paradere nedover gaten vår, som om Guds mørke finger helt tilfeldig trakk opp en strek på jorden.
Verden hadde aldri forandret seg når jeg kom ut igjen, og jeg brukte omtrent hele den neste timen på å sette tilbake på plass de verdifulle gjenstandene jeg hadde reddet fra faren for utslettelse, og hele tiden måtte jeg tåle ertingen fra resten av familien for den overdimensjonerte, feilplasserte frykten min. Så kom den ettermiddagen da Lolly Carmichael feiret sin syvende bursdagsfest.
Alle fester hos Carmichael-familien krevde antrekk, selv syvårsdager, så en vakker dag i mai satt jeg og surmulte bak i familiens grønne Pontiac på vei til fest, kledd i rosa kjole med omfangsrikt skjørt og føttene inneklemt i svarte lakksko. På vei hjem til Lolly følte jeg at jeg hadde fått en liten hevn da jeg fikk se de mørke skyene som kom rullende inn og truet med regn. Vi måtte i det minste ikke være med på utendørsleker i disse klærne. Men skadefryden min forsvant da vi svingte inn i oppkjørselen til akkompagnement av et gigantisk tordenskrall. Regndråper store som egg sprutet over de rosa skuldrene mine da jeg løp opp trappen med den festinnpakkede presangen under armen. Inngangsdøren for opp, og Mrs. Carmichael ropte med et engstelig og hvitt ansikt forbi meg og ut til moren min.
«Geneva! Kom deg inn! Det er en tornado!»
Min verste frykt i verden, og jeg var langt hjemmefra i rosa kjole. Mamma løp inn, og vi skyndte oss inn til resten av selskapet. Alle trykte seg sammen midt i stuen, unna vinduene. En hel regnbue av ballonger fløt oppunder taket, alle hadde et stort syv-tall i gull skrevet utenpå. En stabel med gaver lå i en haug på spisebordet, rosa punsj sto urørt i en krystallbolle. Akkurat da lød tornadosirenen, vi fikk gåsehud på de nakne beina våre, og moren til Mary Ann Archer skrek «Å, Jesus!» med en stemme like skarp som sirenen.
«Hysj, Jessie», hveste moren min.
Akkurat da sprakk hver eneste ballong med en lyd som knuste all vår ro og sendte Jessie Archers bønner opp mot himmelen med enda større styrke. Vi skjøt ut som hagl og bredte oss utover til hver krinkel og krok i huset. Jeg tok tak i Lolly, som sto som fastfrosset og jamret, og vi fant veien til kjelleren sammen med de mer fornuftige av oss, moren min inkludert. Mrs. Archer ble stående rett foran vinduet med hendene hevet i skrekk eller bønn, jeg fikk aldri vite hva.
Hvis du stikker en mikrofon opp i ansiktet på noen som har opplevd en tornado, kan du være sikker på at de kommer med den kjente replikken: «Det hørtes ut som et godstog.» Det virker nesten som en standard beskrivelse. Men jeg kan av erfaring fortelle at det har sin grunn. Fra skjulestedet mitt i Lolly Carmichaels kjeller den ettermiddagen var det nettopp den lyden jeg hørte der jeg satt med hodet bøyd og hender som klamret seg rundt knærne, som om de var bundet til et jernbanespor uten håp om å unnslippe. Jeg hørte toget komme, hørte det treffe som en rambukk, hørte det fortsette – før det forlot Carmichael-huset fullstendig, uhyggelig stille, mens vi ventet på å kunne puste igjen.
Mamma var den første opp trappen. Hun slo opp kjeller døren og gispet da hun så trestammen som stakk som en tungespatel gjennom den gapende munnen på stueveggen. Luften luktet kvalmende sterkt av furu, og over meg så jeg en likegyldig blå himmel som allerede skjøv de mørke skyene bort mot øst.
Vi fant Mrs. Archer liggende rett ut på vegg-til-veggteppet i stuen, det høyre beinet hennes lå vridd bak henne som spaghetti, hendene var fortsatt løftet, og nå priste hun høylytt Gud for sin frelse. Og mamma kommenterte det da hun tok telefonen for å ringe etter hjelp. «Gud meg her og Gud meg der, Jessie. Hvis du hadde lyttet til Gud, ville du ha vært nede i kjelleren med resten av oss uten at så mye som en maske i strømpen din hadde røket.» Mrs. Archer haltet litt så lenge hun levde.
Kanskje alt som er så skremmende, mister makten over deg når du først har møtt det. Jeg har aldri vært redd for tornadoer siden. Og min reaksjon på nyheten om min mors død i morges var ikke så dramatisk som den sannsynligvis burde ha vært. Da jeg var åtte år gammel, hadde jeg tilbrakt en endeløs ettermiddag med å tro at hun var død. Jeg hadde allerede opplevd sjokket av og den grusomme fascinasjonen ved hennes bortgang. Det faktum at hun faktisk ikke var død, hadde ikke redusert følelsene jeg hadde gjennomlevd den dagen.
De samme følelsene dukket nå opp igjen i møte med Abigails nyheter, klemte seg gjennom telefonledningen for å ta kvelertak på meg, men fordi jeg kjente dem litt fra før, hadde de ikke samme makt. Så jeg svaiet ikke, jeg gispet ikke. I stedet spurte jeg Abby om det som, i alle fall for meg, var den merkeligste delen av historien. Hva i all verden hadde moren min ute i druehagen å gjøre? Som fra et maskingevær kom Abbys reaksjon, det var akkurat det hun også gjerne ville vite. Hun avleverte sin beretning med en fart som ikke ble redusert av den slepende dialekten hennes. Ordene skjøt gjennom telefonledningen som prosjektiler med honning på.
«Jeg aner ikke, Lila. Jeg trodde først at hun kanskje var varm og gikk ut for å få litt frisk luft. Det har vært ganske lummert, og det var en deilig bris i går kveld. Men klimaanlegget var i full gang da jeg kom hit i morges, så jeg vet at hun ikke kan ha vært for varm. Hele huset var kaldt som et kjølerom. Og jeg sverger på at jeg ikke engang kan si for sikkert om sengen hennes er sovet i. Det er vanskelig å vite, altså, for hun rer ikke opp hver dag lenger. Ikke med mindre Jackie kommer for å gjøre rent. Du vet hvordan mamma aldri vil at noen, ikke engang vaskehjelpen, skal tro at hun trenger hjelp, så hun rydder alltid opp før Jackie kommer. De sa hun hadde vært død i omtrent fire timer, noe som betyr at det må ha skjedd rundt to om natten, for jeg kom hit klokken seks. Jeg ringte henne før jeg gikk til sengs for å minne henne om frisøravtalen klokken åtte – hun liker å gå dit veldig tidlig, slik at varmen ikke gjør at håret faller sammen før hun rekker hjem – og for å si at jeg ville hente henne ved daggry så vi kunne spise frokost ute slik som hun liker. Du vet at hun liker å spise frokost ute.»
«Ja. Hva skjedde, Abby?» Jeg prøvde å skynde på historien, selv om jeg visste at jeg ikke hadde sjanse til å lykkes.
«Vel. Alt virket bra på telefonen. Hun hørtes litt sur ut, men jeg hadde avbrutt henne midt i en reprise av den John Wayne-filmen hun liker så godt, så jeg trodde det var derfor. Du vet, den der han leter etter den lille jenta, og når han finner henne, viser hun seg å være indianer? Så uansett, jeg kjørte bort til henne veldig tidlig i morges så vi kunne gå på Pancake Parlor som hun liker. Kaffen var ikke satt over, og huset var så stille som graven. Unnskyld. Feil ordvalg. Jeg er fortsatt opprørt. Vel, du kan forestille deg det.»
«Det var da jeg kom tilbake ned trappen fra rommet hennes at jeg la merke til at døren ut til svømmebassenget ikke var helt lukket. Du vet at mamma pleier å låse huset som om det var Fort Knox hver kveld før hun går til sengs, det har hun alltid gjort, så jeg syntes det var rart. Jeg gikk ut og kikket rundt bassenget, men hun var ikke der, så jeg gikk gjennom hekken ut i hagen. Hun var ikke der heller, men du vet innejakken hennes, den satengaktige som hun har på seg søndag ettermiddag når hun tar luren sin? Den var der, den hang på hagegjerdet, like ved porten. Og du vet hvordan Mr. Plackett lar gresset vokse litt høyere der ute? Jeg kunne se noe som lignet en strek tvers over hagen der gresset lå flatt, som om noen hadde gått der. Jeg begynte å følge tråkket – jeg ringte henne hele tiden – til jeg kom ned til bekken. Jeg kunne se druehagen derfra, men jeg tenkte, vel, da er hun ikke her ute likevel, og det var da jeg så føttene hennes stikke ut som i Trollmannen fra Oz eller noe sånt. Lila, jeg har ikke vært så oppskaket – du skulle se de skjelvende hendene mine – siden tante Jo brått døde på det cruiset som hun og onkel Audie vant på den tombolaen nede på kjøpesenteret. Samme greia, akkurat som tante Jo. Plutselig død. Vi vet jo selvfølgelig at tante Jo døde av matforgiftning. Buffeten på disse cruisene står fremme hele dagen, vet du, og jeg tror ikke legene på disse båtene er så dyktige, hvis ikke hadde de hatt et ordentlig legekontor og ikke jobbet langt til havs midt i ingenmannsland.»
Jeg kunne ikke skjule at jeg sukket. «Tante Jo fikk hjerteinfarkt på det cruiset, Abigail. Hun ble obdusert. Husker du ikke det?»
«Ja vel, det kom sikkert av all den dårlige maten. Uansett, vi må vente på enda en obduksjon nå for å vite hva som skjedde med mamma. Jeg drar hjem til meg selv til du og Henry kommer. Snart vet alle det, og jeg orker ikke å fortelle historien om og om igjen uten dere. Hvor snart kan dere være her?»
«Det må bli i morgen, Abby. Jeg er allerede for sent ute til morgenfergen, så jeg må ta ettermiddagsbåten. Men jeg kjører til Portland i kveld og tar første fly i morgen. Jeg er der tidlig på ettermiddagen.»
«Ja vel, da. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor du fremdeles bor der oppe på den øya. Det gjorde ikke mamma heller.» Jeg hørte et høyt snufs. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten mamma. Hun var min beste venn, Lila. Du vet det, ikke sant?»
Stemmen til Abigail drev fortsatt gjennom hodet mitt en god stund etter at jeg hadde lagt på, tonefallet var like søtt og typisk sørstatene som en pekankonfekt fra Savannah. Selv om jeg absolutt ikke tvilte på at hun ville være den som savnet mor mest (hun hadde snakket sant da hun sa at de var bestevenner), kunne jeg ikke la være å ta avstand fra den delen av henne som så åpenbart nøt det dramatiske i situasjonen. Hver eneste primærfargede setning hvinte i bremsene mot et utropstegn som, under de foreliggende omstendigheter, i det minste var unødvendig og kanskje litt usmakelig.
Som hos så mange av kvinnene i familien min var det ingen finesse i min søsters liv. Alle hennes valg, fra adjektiver til øredobber, var overdrevne og teatralske. Det er mulig at frøene til en slik væremåte ble plantet av mors formødre, desperate etter å bli hørt, og ellers tause, usynlige kvinner i krinoline som tidlig lærte seg å manipulere ved hjelp av drama, overdrive alle former for kommunikasjon de kunne fatte i de liljehvite hendene sine så de kunne bli mer synlige og bevise at de hadde betydning.
Jeg hadde brukt barndommen min på å observere dette spesielle kjennetegnet på femininitet, selv om jeg verken ønsket eller evnet å mestre det selv. Nå syntes jeg nesten det var krenkende. Stoffet som jeg var lagd av, var like vanvittig ulikt det som hadde produsert min mor og min søster, som forskjellen på sateng og tweed. Jeg synes det er morsomt nå å tenke på hvor mye mamma strevde for å forme min personlighet til en hun lettere kunne kjenne seg igjen i.
Henry hadde større slingringsmonn, en av fordelene ved å være sønn. Men sørstatsdøtre skal ligne sine mødre, og min mor voktet over meg da jeg var liten, som en hauk holder øye med en uvitende kanin, på jakt etter enhver likhet i vår natur som hun kunne kommentere – uansett hvor triviell eller overfladisk den kunne være – ofte bare en bagatell som kanskje kunne binde oss til hverandre med samme fine silketråd som knyttet henne så tett til Abby.
Likte vi de samme filmstjernene? Eller å spise det samme til frokost? Lo jeg noen ganger av de samme tingene som hun moret seg over? Men jeg var ikke søsteren min. Øynene mine var ikke blå. Jeg hadde aldri lyst til å ha på meg det mamma valgte ut for meg. Jeg hatet å ha håret i hestehale, jeg foretrakk lærsko fremfor de blanke lakkskoene med rem over vristen hun var overbevist om at alle småjenter ønsket seg. Hun la ned en betydelig innsats for å forandre meg, og da det ble klart at disse ytre endringene aldri ville skje, begynte hun å forveksle min trang til ensomhet med furtenhet, min latter med hån, min taushet med noe jeg ikke begynte å føle før mye senere. Jeg vet ikke nøyaktig når hun ga opp, sannsynligvis omtrent på den tiden da pappa døde. Jeg husker ikke at hun fortalte meg hva jeg skulle ha på meg i begravelsen. Jeg husker at lillesøsteren min så nydelig ut hele den varme ettermiddagen, i en helt ny kjole i samme farge som mammas.
Abbys eget identitetskort ble antagelig stemplet for alltid den dagen mamma døde for første gang. Jeg følte veldig med Abby på grunn av det. Hver eneste gjenfortelling av den skjebnesvangre ettermiddagen ved bassenget inkluderte naturligvis det faktum at hun hadde stukket beinet ut for å sende mamma rett ut i evigheten, og jeg var redd hun ville føle seg beskjemmet ved å lytte til det om og om igjen. Men det ble snart klart at Abigail ikke bare hadde arvet min mors hårvirvel og hennes avsky for grønt, men også den velkjente forkjærligheten for drama.
Mamma og Abigail elsket rampelyset, og en historie der en av dem faktisk døde for den annens hånd, eller fot i dette tilfellet, overlevde og kunne fortelle om det, var en sikker vinner, og det visste de begge. Det var tydelig at Abigail likte å spille hovedrollen i historien. Hun strålte hver gang noen fortalte den. Selvfølgelig tok det ikke lang tid før mammas første død ble like mye en del av hennes livshistorie som hennes to semestre på Georgia Southern og den superfleksible lillefingeren hennes. Historien gjorde henne til noe spesielt, og gudene skal vite at hun likte å være spesiell. Hun lot aldri noen glemme at hun hadde vært på Den andre siden og kommet tilbake igjen, og det som begynte som førti sekunder med ansiktet ned i et svømmebasseng i bakgården, med det svulmende, blå skjørtet over hodet som på en tegneseriefigur, ble til slutt en reise nedover en lang, hvit tunnel full av alle de menneskene hun noensinne hadde kjent som hadde gått i forveien, og hver og en vinket henne tilbake igjen.
«‘Gå tilbake, Geneva!’ Jeg sverger ved Gud, det var det de sa. ‘Ditt verk her på jorden er ikke over.’»
Som en underbetalt skuespiller pleide mamma å legge til en ny liten dose med patos hver gang hun fortalte historien, og siden hun serverte den hver eneste gang hun fikk sjansen til det, er det ikke vanskelig å forestille seg hvor teatralsk det ble til slutt. Jeg kan ikke la være å lure på hva alle sammen sa til henne denne gangen. De vinket henne vel inn.
Pamela Terry er en ekte sørstatsjente og lærte tidlig hvor mye kraft som finnes i det å fortelle historier. Hun sto bak den internasjonalt anerkjente bloggen From the House of Edward. Hun bor i Smyrna, Georgia, sammen med musikerektemannen Pat og tre hunder. Hun tilbringer også mye tid i Skottland.